fredag 28. februar 2014

Koh Chang - Dykking og strandliv

Det er åtte år siden sist vi var på Koh Chang, og som i Siem Reap har utbyggingen vært heftig. Likevel har Koh Chang, i motsetning til Siem Reap, klart å beholde sjarmen, og selv om de store hotellene og resortene nå opptar de fleste strendene, er det fortsatt mulig å finne seg en billig bungalow på stranda.

Et par dager etter vi ankom Koh Chang, skulle en gammel fallskjermkompis, Odd, komme å besøke oss. Odd jobber for tiden i ferieparadiset Kabul, Afghanistan, der han gjør sitt beste for å redde verden. Han inngikk en avtale med Taliban om at de skulle være snille gutter en ukes tid mens han var på ferie, så etter ett døgns reise ankom han Koh Chang med siste ferga for kvelden. Tidlig neste morgen reiste Odd og Line på dykkekurs mens Hans Gunnar, Elin og jeg utøvde den farligste av alle Thailands ekstremsporter; mopedkjøring.
Morgenen etter, mens vi satt bakpå en pick-up i retning havet for litt skikkelig dykking, fikk vi se på nært hold hva som kan skje når ekstremsport utøves: Karen på mopeden rett bak bilen vår klarer å låse forhjulet og tryne skikkelig. Ikke noe hyggelig syn å se en voksen mann skli bortover asfalten kun iført shorts og sandaler. Vi fikk senere høre av dykkeinstruktøren at det i snitt dør en turist i uka pga mopedulykker - og det er bare på Koh Chang!
Mens Line og Odd gjorde sine første dykk i sjøen, fikk HG, Elin og jeg fikk våre første vrakdykk. HTMS Chang 712 er et gammelt amerikansk krigsskip brukt under andre verdenskrig og koreakrigen før hun ble solgt til den Thailandske marinen i 1962 og til slutt pensjonert på havbunnen utenfor Koh Chang i 2012 som et kunstig rev og samtidig Thailands største vrak for rekreasjonsdykking.
Det er annerledes å dykke på et vrak enn et rev, og dyre- og plantelivet på og rundt skipet etter bare 1,5 år i vannet er imponerende. Etter x antall år med fallskjermhopping sliter vi litt med å dele dykkeinstruktørens fascinasjon over dykkerens mulighet til å se ting i fugleperspektiv, men vrakdykking frister definitivt til gjentakelse.
To dager og fire dykk senere var både Odd og Line ferdige med dykkekurset, og dag tre på sjøen fikk vi endelig dykket sammen alle fem. Sikten var desverre ikke veldig god under ti meter på noen av de totalt syv dykka vi gjennomførte, men så lenge dyrelivet er like fargerikt og mangfoldig på grunnere vann også, har det bortimot ingen betydning.

De siste dagene i Thailand forflyttet vi oss fra de travlere strendene på Koh Chang til Klong Kloi beach for å få litt fred og ro i sjela. Denne deilige stranda ligger på en bitteliten halvøy nesten helt syd på Koh Chang, har noen få enkle bungalow'er til en rimelig penge, et par massasjesjapper og fire-fem små restauranter - LYKKE! Det er dette vi liker med Thailand, ikke resorts og charterfeber som man finner så altfor mye av overalt ellers...

I tillegg til Thailands vanlige kulinariske delikatesser, finnes det også diverse andre godbiter som ikke er like innlysende. Thailands buckets er en høydare (eller gir hvertfall en høydare) for de fleste. En liten lekebøtte fylt med is, en halvflaske brennevin, en boks cola/sprite og en neve sugerør = godstemning (Er du enig, Line?)

Etter diverse buckets er det på tide med litt nattmat på hjemveien, og da er det få ting som slår pølse i pose på 7-eleven. Ta en stor grillpølse, kutt den i biter og ha den i en brødpose som fylles med løk og ketchup. Denne retten spises med pinne og smaker aller best i de sene nattetimer, gjerne med underholdning fra Odd som sjonglerer med det han får tak i på 7-eleven.

Line og Odd: Takk for turen, det har vært supertrivelig å reise med dere begge!


Dagens fun(?)fact:
Thai skriftspråk er fonetisk, og skal derfor være relativt lett å lære. Det som derimot gjør dette språket tricky er at ett og samme ord kan uttales på forskjellige måter og ha totalt forskjellig betydning - tonefallet er essensielt. "Mai mai mai mai mai" uttalt med rett tonefall på hvert ord betyr noe sånt som “The new wood doesn’t burn does it?”.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar