Yap - Island time

Mikronesiaføderasjonen består av de fire øystatene Yap, Chuuk (Truk), Kosrae og Pohnpei og ligger midt uti ingenmannsland i Stillehavet. Vårt første stopp i dette landet var Yap. Yap er ikke det tropiske paradiset vi hadde sett for oss: Her er det dårlig med strender, men plenty med mangrovetrær. Der det ikke er mangrovetrær, har innbyggerne plassert rustne skipsvrak, oljetanker eller et slitent byggverk av ymse slag. Yaps hemmelige ingrediens er innbyggerne, som på sitt særegne vis ved å gjøre minst mulig gjør dette til et paradis.

Øyas innbyggere lever så avslappede og stressfrie liv som overhodet mulig. Her er det ingen som dør av stressrelatert hjerteinfarkt, eventuelle hjerteproblemer er pga overvekt og at hjertet er like slækt som folka det sitter i. Spør man noen om veien, får man som regel beskjed om at det er for langt å gå. Vi forsto fort at det bare betyr at det er lenger enn til nærmeste nabo og at det dermed anbefales å ta bilen i bruk! Det eneste de aller, aller fleste er ivrige på er å tygge betelnøtt. Innbyggerne tygger og spytter overalt hele tiden, og de fleste lokalfolka har bare rødlige tannstumper igjen.

Grunnet det ustoppelige behovet for betelnøtter, er dette det eneste noen gidder å produsere på øya. Alt annet kommer på skip utenfra, men det å bestille nødvendige varer er de ikke så flinke til. Butikkene er stadig vekk tomme for både det ene og det andre, men øyas eneste baker er kanskje det beste eksempelet: Bakeriet er åpent hver dag, men gikk tomt for mel for en uke siden og har dermed ingenting annet å tilby enn tomme butikkhyller inntil neste skip ankommer øya om tre til fire uker...

Yap er kjent for tre ting: toppløse hula-hula damer i bastskjørt, store steinpenger og dykking.

1. Velkomsten vi fikk på flyplassen skal godt gjøres å toppe: Etter tidenes tregeste passkontroll fikk vi hver vår blomsterkrans rundt halsen, selvfølgelig utdelt av en betelnøttyggende, toppløs hula-hula dame i bastskjørt. Hovedøya på Yap er såpass påvirket av vestlig kultur at det er langt mellom bastskjørtene og enda lengre mellom toppløsdamene, men på de nærliggende øyene holdes visstnok tradisjonene i hevd. Unggutta på hovedøya er frustrerte over de siste års utviklig, plutselig er det blitt mye vanskeligere å finne seg et skikkelig koneemne. Selvfølgelig må damene gå toppløse for å hedre mennene i familien.
2. Den andre Yap-spesialiteten, steinpenger, er som navnet tilsier, penger laget av stein. For å holde kontroll med valutaen og for å forhindre at innbyggerne lagde egne penger av stein fra hagen, ble steinpengene importert fra Palau, en lang, risikofylt seilas unna på små kanoer. Steinens verdi avhenger av to ting: Størrelsen og hvor mange familiemedlemmer som døde under seilasen fra Palau. Hvis alle døde, økte steinens verdi betraktelig, men også hvis ingen døde økte steinens verdi tilsvarende mye da dette skjedde så sjeldent. De største og mest verdifulle steinpengene ble brukt som blodpenger og til å kjøpe eiendom og kone(r). Da de største steinene på øya er tett oppunder fire meter i diameter og veier mange tonn, sier det seg selv at disse ikke fraktes lenger enn nødvendig. Ved en transaksjon blir dermed steinen værende på trappa til Hansen selv om det er Jensen som eier den. Eierskap og steinens verdi måtte husets herre ha kontroll på. De minste steinpengene er ikke større enn to til tre cm, så de kunne man kjøpe melk og brød for (hvis bakeren har husket å bestille mel). Dette systemet ble holdt i live helt til en irsk-amerikaner ved navn O'Keefe på slutten av 1800-tallet tok kontroll over Yap. Hans flotte skip seilte tryggere, raskere og kunne frakte mye, mye mer enn de lokale kanoene. Med sine hyppige turer til Palau for å hente flere penger, gikk inflasjonen i taket og steinpengenes tid var over. Nå er det US$ som gjelder.
3. Det tredje Yap er kjent for er dykking. Yap er et av få steder i verden hvor man kan se djevelrokker parre. Vi fikk ikke sett denne djeveldansen, men fikk med oss en rensestasjon hvor rokkene kom og gikk mens småfisk gjorde rensejobben. Hai har vi etterhvert sett ganske mange av, og også her fikk vi vår dose. Spesielt interessant var det å være med på haimating, hvor mr Hai, alias Dieter aus Österreich, bokstavelig talt håndterte haiene som sine egne kjæledyr mens de fråtset rundt matfatet! Nattdykk på skipsvrak er heller ikke å forakte, men ganske kjipt å få vite rett før nedstigning at lykta mi hadde maks fem minutter batteritid igjen. Skipsvrakdykking i svarteste natta ble ikke mindre spooky av det. 

De første to dagene på Yap lurte vi på hvordan vi skulle klare å fylle en hel uke, og spekulerte faktisk på om vi skulle prøve å booke om til en tidligere flight videre. Heldigvis er det bare to flighter i uka, så vi rakk ikke komme oss ikke videre før vi innså hvor bra dette stedet virkelig er. "Island time" er Yaps versjon av spanjolenes mañana, mañana. Det er absolutt ingen grunn til å gjøre i dag det man kan utsette til i morgen eller aller helst ikke gjøre i det hele tatt. Da vi fikk stillt oss inn på "island time" og ble bedre kjent med de hyggelige folka, fikk vi roen i kroppen og dagene gikk unna litt for fort.

I løpet av vår uke på Yap fikk vi prøvd ut alle øyas åtte restauranter (unntatt bakeriet), og vår favoritt er legendariske O'Keefe's cafe som faktisk har blitt drevet på stedet siden O'Keefe selv var høvding på øya på slutten av 1800-tallet. Dagene ble fylt med dykking, avslapping og en dag med leiebil mot slutten av uka. Mens Helene, Elin og Thomas tok leiebilen på en sightseeingtur rundt sydenden av øya for å se steinpengebanken, valgte unge, lovende Marius Heyderdal å lære om de lokale kanokunstene. Etter et kort kurs er han nå utlært stillehavsseiler, klar for å hente steinpenger på Palau.

Vår siste kveld på øya fikk vi nyss om at øyas eneste diskotek holdt åpent, og dykkeinstruktøren Tomasch ga oss haik. Han måtte bare rydde litt i bilen først, og da vi fikk se bilen skjønte vi hvorfor. Makan til møkkamøkkete bil har aldri eksistert: Bilen har aldri blitt vaska, og alt annet enn førersetet var fyllt til randen av tomme ølbokser og alle kryp og gugge som følger med det. Da det meste av dette var "ryddet" til bagasjerommet, fikk vi hver vår ølpappbit å sitte på, og det var livbøya vi hadde som reddet oss fra de infiserte setene. Frontruta var knust av en kokosnøtt, og da vindusviskerne på magisk vis startet av seg selv, dro de med seg en feit kakkerlakk. Alt i alt ei fantastisk kjerre! Underveis måtte sjåføren stoppe for å ta seg en joint, og han kunne da fortelle at diskotekets navn, KaChum, betyr slåsskamp. Vi ble ikke noe nevneverdig mindre skeptiske av det, men til tross for dette hadde vi en artig kveld uten slåssing på KaChum. Spesielt interessant var det å se de lokale heltene på dansgulvet, trodde ikke slappe Yapper hadde ork til å bevege seg så mye.

Dagens fun(?)fact 1:

I løpet av et gjennomsnittlig år dør det ca fem personer av haiangrep. På samme tid dør 68 personer av fallende kokosnøtter, mens 16 dør av fallende brus- og snacks-automater. Kokosnøtter er farlige greier!

DYKKING