Samtidig som Elin og jeg landet i Manila, landet Marius og Helene på en annen terminal i nærheten. Etter 45 minutters taxitur i totalt trafikkaos hadde vi endelig kommet oss den ene kilometern til terminalen der de nyankomne befant seg, og nok en gang var det et trivelig gjensyn med venner hjemmefra. Etter den obligatoriske overleveringen av snus til undertegnede, tok vi taxi til Makati-distriktet der vi fikk oss et firemannsrom på hostel. Vi hadde tre dager i millionbyen, og fikk blant annet med oss den gamle spanske bydelen Intramuros (du gikk ikke glipp av noe der, modern), tivoli i Star City og gatefest arrangert av hostellet. Da vi ikke visste noe eller hadde noen planer for Palau, var vi alle glade da Helene kom i snakk med ei som hadde masse gode råd å komme med. Det er godt å hvertfall vite hvilket hotell man skal dra til når man lander klokka to på natta. Vi visste så lite om Palau at Elin i frykt for at de ikke solgte sigaretter, valgte å ta med en kartong fra Manila.
Som ansvarlig billettbestiller burde jeg ha nogenlunde kontroll på hvilke land vi skulle reise til, men det hadde jeg tydeligvis ikke. Stillehavsøygeografikunnskapene mine har aldri vært mye å skryte av, men dette er definitivt første gang jeg har besøkt et land jeg ikke visste eksisterte før jeg landet i det. Dagens historie- og geografitime: Etter mye herjing under andre verdenskrig, satte FN alle Stillehavsøyene i området Mikronesia under amerikansk styre. I dag er det kun Guam og noen få andre nærliggende øyer som fortsatt er under amerikansk styre, de resterende øygruppene har dannet sine egne land/stater: Palau, Mikronesiaføderasjonen, Marshalløyene, Nauru og Kiribati
Da de færeste av disse Stillehavsøyene, bortsett fra Guam, har noe som kan minne om regulert flytrafikk, går de fleste fly midt på natta når ingen andre er i lufta. Vi ankom derfor Palau klokka to på natta, og Elins frykt for at de ikke solgte røyk på Palau skulle vise seg å være ubegrunnet. Med et hyggelig smil får stakkars Elin beskjed om at hun kun kan ta med en eneste 20-pakning tollfritt, og kartongen som kostet 20$ i Manila, kostet 31$ ekstra i skatter til Palau. Helenes flotte skattekart fra gatefesten i Manila kvelden i forveien var heller ikke til mye hjelp. Ingen hadde hørt om Kimberley's hostel som vi hadde tenkt oss til, og etter mye om og men, skjønte vi at Helene hadde sittet i halvannen time og fått vite masse gode tips og triks om Coron på Filippinene, ikke Koror på Palau. Flyplasspersonellet stilte velvillig opp, ringte rundt og skaffet oss rom for natta, og siden dagens siste og eneste fly (et av ukens totalt fire fly) hadde landet, fikk vi haik med sikkerhetsvakta som hadde gitt Elin bot 15 minutter tidligere. Vårt førsteinntrykk av Palauanerne, som viste seg å stemme 100%, var at de er kjempetivelige, betelnøttyggende og spyttende, slække, smålubne folk som tar livet med ro. Sydhavsøytempoet er bedagelig og behagelig.
Palau er, som så mange andre Stillehavsøyer, merket av diverse kriger mellom stormaktene på hver side av dammen, og det er massevis av amerikanske og japanske fly- og skipsvrak i tillegg til ett og annet tysk innslag som vitner om dette. Selv om det muligens kan tenkes å ha vært lokasjonsmessig strategiske grunner til at disse øyene var ettertraktet, er min teori at de bare ville ha noen paradisøyer hvor troppene kunne slappe av mellom slagene.
Bortsett fra de trivelige folka, var det lite i selve byen Koror som minnet om at dette er et paradis. Slitne trefelts 1920-talls amerikanske veier med store rustholker av japanske varianter av amerikanske biler og gamle bygninger svarte av mugg og sopp med falma skilt og noen nymotens neonlys her og der, ikke akkurat det vi hadde sett for oss. Den fantastiske delen av Palau fikk vi ikke sett før vi kom oss ut på dykking et par dager senere. Rock Islands, øyene utenfor de "store" hovedøyene, er Palaus paradis, og for et paradis det er! Etter El Nido trodde vi standarden for flotte steder var toppet, men Rock Islands tar kaka. Hundrevis av frodige kalksteinsøyer med flotte, blendahvite strender og det turkiseste av alt turkist vann vi noensinne har sett. Det eneste kjedelige med Palau er prisene, her er det no more mister nice guy til lommeboka! 250$ per pers per dag for tre dykk er mer enn tre ganger prisen på Filippinene og langt over vårt budsjett, men så lenge Palau er en av verdens desidert beste dykkedestinasjoner, hadde vi likevel ikke noe valg. I ettertid er det absolutt ingenting å angre på, for råere dykking i råere natur er jeg redd vi aldri kommer til å oppleve igjen. Et perfekt sted for Helene å gjenoppfriske gamle dykkekunster, og Marius som tok dykkelappen på Palau er jo ødelagt for livet, han kommer aldri til å gidde dykke et "vanlig" sted igjen :o) Vrak, vegger, tunneller, grotter og krystallklart vann stappfullt av fargerike koraller og alt fra de minste, fargerikeste akvariefiskene til store stimer av tunfisk og barracuda, papegøyefisk, skilpadder og ikke minst drøssevis av hai og djevelrokker! De to mest kjente dykkestedene i Palaus skjærgård er Blue Corner og German Channel.
German Channel er en kanal tyskerne gravde ut for enklere ferdsvei (til strendene på Rock Islands?) under krigen, og på ett eller annet tidspunkt etter dette har områdets djevelrokkepopulasjon opprettet en rensestasjon her. Ganske så stilig å sitte på bunnen og kikke opp på tre til fire meter store djevelrokker som sirkler og looper en meter unna mens småfisk tar seg av parasittfjerning.
På Blue Corner hektet vi oss fast med en revkrok i korallene på toppen av en loddrett vegg så ikke strømmen skulle dra oss av gårde, og så hang vi der som noen slips og svaiet i strømmen mens store stimer av absolutt alt mulig rart svømte rett foran nesene våre og store revhai svømte innimellom på jakt etter en godbit. Revkroken er oppfunnet på Palau for Blue Corner for å gjøre det enklere å ta gode bilder av det fantastiske dyrelivet, noe BBC holdt på med mens vi var der. Revkroken må forøvrig ikke forvekles med den helnorske oppfinnelsen rævkrok.
Den siste dykkedagen avluttet vi med snorkling i jellyfish lake, en liten saltvannsinnsjø med anslagsvis fem millioner brennmaneter som heldigvis, og merkelig nok, ikke brenner andre steder enn på overleppa.
Vår siste dag på Palau leide vi bil og tok en rundtur hvor vi sjekket ut et fossefall og hovedstaden. Landets høyeste fartsgrense er 30mph, og aldri før har vi vært i et land hvor vi har dekt 95% av veinettet i løpet av en dag uten å bruke mer enn 3 gallons (snaut 12l) bensin.
Top notch dykking kombinert med flott natur, god lokal, amerikansk og japansk mat og ikke minst avslappa og kjempetrivelige innbyggere gjør Palau til en drømmedestinasjon så lenge man har nok penger til å betale for gildet.
Dagens fun(?)fact:
Landet er delt opp i 16 delstater på tross av sitt beskjedne areal på 459km2, og i 2006 ble hovedstaden flyttet fra Koror by, den største og eneste byen, til Ngerulmud i delstaten Melekeok. Det hersker uenighet om den nye hovedstaden er den grisestore parlamentsbygningen som utgjør hele Ngerulmud med sine 15-20 innbyggere eller den nærliggende landsbyen Melekeok med ca 50 innbyggere... Alt i alt et ganske tåpelig hovedstadbytte.
MANILA
PALAU
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar