India oppsummering

Kort fortalt: India er et helt sinnsykt land!
Forskjellene er enorme og alle unnskylder seg med at de som er fattige nå har levd dårlig i forrige liv, dermed er det heller ingen som har noe medfølelse med alle de stakkars sjelene. Tanken om reinkarnasjon kan brukes til å unnskylde så mangt.
India har masse, masse å se og oppleve, både på godt og vondt, men bør nytes i små doser. Nord-India i januar var generelt en dårlig plan fra vår side - vi har fryst og ikke sett snurten av sola de siste 2 ukene.

På mange måter er en reise til India som å reise mange tiår tilbake i tid. Så lenge man er nogenlunde forberedt på hva man møter, så er man fortsatt ikke forberedt på hvor ille det egentlig er :o) Uansett venner man seg fort til galskapen og skitten, og opplevelsene står i kø. Selv bartemoten er noen tiår gammel, her er det movember hele året.
Dersom vi reiser tilbake til India en gang i fremtiden, skal definitivt Kerala besøkes. Husbåttur på elvene ser fantastisk ut!

MATEN:
Maten i India er himmelsk! Veldig lik den maten vi får på indiske restauranter i Norge - bare noen hakk bedre - men restaurantinteriøret er ganske forskjellig fra hjemme... Det eneste som skuffer i matveien er sterkhetsgraden. Vi har prøvd og prøvd, men har enda ikke klart å komme i nærheten av noe som er for sterkt til å spise.

RENHOLD:
Totalt fraværende, tror ikke ordet renhold finnes i det hindiske vokabularet. Vi har ikke sett en eneste restaurant som ikke ville gitt mattilsynets inspektører spontan bakteriefusjon i ryggmargen.
Søppel flyter overalt, kloakkrensing er ikke-eksisterende og gatene er fulle av kumøkk og annen humbug...

SIKKERHET:
Til å være et land med 1,3 milliarder innbyggere så er det imponerende lite sikkerhetsproblemer i India og sameksistensen på små, skitne flater er etter forholdene eksepsjonell. Hinduismen og karma får ta sin del av kaka, det som måtte bygge seg opp av aggresjon får inderne utløp for i trafikken.
Til og med løshundene i dette landet er fredelige - India er eneste land der de ikke skremmer livskiten av oss.
Bortsett fra episoden på stranda i Goa har vi ikke vært utsatt for noe som helst, og har heller ikke følt oss veldig utrygge selv om det ikke anbefales å reise alene som jente.

Trafikken er i seg selv kanskje det største usikkerhetsmomentet India har å by på, men på en eller annen merkelig måte (tuting?) får de trafikken til å flyte på sitt vis. Selv i de minste smug og på mindre gater er det direkte helsefarlig å bevege seg, med overhengende stor fare både for å bli påkjørt og for tinitus.

Flyplassene er noe for seg selv. Enorme mengder væpna vakter og sjekkpunkter gjør det til en omfattende prosedyre å komme seg fra parkeringsplassen til flyet. Usikker på om det er sysselsetting i verna bedrift eller om det virkelig er behov for så mye vakter. På flyplassen i Goa var det til og med skyttergrav der det sto en vakt med MG, hjelm og full oppakning, klar for krigen.

FOLKA
Indere er  generelt hyggelige og hjelpsomme, selv om mange selgere, taxisjåfører og tiggere er litt i overkant ivrige og har store problemer med å ta et nei for et nei. Merkelig nok er engelskkunnskapene generelt dårlige, også blant de som har utdannelse!

Familieforholdene er også ganske uvanlige. Jentebarn er ikke veldig populære av flere grunner, men den som nevnes oftest er at medgiften tar knekken på mange familier samtidig som jenter ikke kan/skal jobbe og tjene penger til familien. Har pratet med flere som bare får jente etter jente etter jente, men holder det gående helt til de omsider får en gutt. Da tar man ikke sjansen på å få flere jenter, så det betyr også at det er slutt på moroa.

Familene holder sammen og bor gjerne 3-4 generasjoner i samme hus, men det gjelder selvfølgelig bare de som har god nok karma til at de har et hus.
Har snakket med flere som sier at bryllupet deres kostet 100.000 kroner! I et land hvor sjåfører, servitører og liknende tjener 500-1000kr per måned er det ganske drøyt. Et indisk bryllup har gjerne 6-800 gjester og varer i flere dager, ikke rart det koster. Likevel har vi inntrykk av at de fleste synes det er helt ok å bruke så mye penger på ett bryllup, og så lenge hele storfamilien er med på spleiselaget er det verdt å leve fattigslig (i våre øyne) for noen få flotte dager.