India oppsummering

Kort fortalt: India er et helt sinnsykt land!
Forskjellene er enorme og alle unnskylder seg med at de som er fattige nå har levd dårlig i forrige liv, dermed er det heller ingen som har noe medfølelse med alle de stakkars sjelene. Tanken om reinkarnasjon kan brukes til å unnskylde så mangt.
India har masse, masse å se og oppleve, både på godt og vondt, men bør nytes i små doser. Nord-India i januar var generelt en dårlig plan fra vår side - vi har fryst og ikke sett snurten av sola de siste 2 ukene.

På mange måter er en reise til India som å reise mange tiår tilbake i tid. Så lenge man er nogenlunde forberedt på hva man møter, så er man fortsatt ikke forberedt på hvor ille det egentlig er :o) Uansett venner man seg fort til galskapen og skitten, og opplevelsene står i kø. Selv bartemoten er noen tiår gammel, her er det movember hele året.
Dersom vi reiser tilbake til India en gang i fremtiden, skal definitivt Kerala besøkes. Husbåttur på elvene ser fantastisk ut!

MATEN:
Maten i India er himmelsk! Veldig lik den maten vi får på indiske restauranter i Norge - bare noen hakk bedre - men restaurantinteriøret er ganske forskjellig fra hjemme... Det eneste som skuffer i matveien er sterkhetsgraden. Vi har prøvd og prøvd, men har enda ikke klart å komme i nærheten av noe som er for sterkt til å spise.

RENHOLD:
Totalt fraværende, tror ikke ordet renhold finnes i det hindiske vokabularet. Vi har ikke sett en eneste restaurant som ikke ville gitt mattilsynets inspektører spontan bakteriefusjon i ryggmargen.
Søppel flyter overalt, kloakkrensing er ikke-eksisterende og gatene er fulle av kumøkk og annen humbug...

SIKKERHET:
Til å være et land med 1,3 milliarder innbyggere så er det imponerende lite sikkerhetsproblemer i India og sameksistensen på små, skitne flater er etter forholdene eksepsjonell. Hinduismen og karma får ta sin del av kaka, det som måtte bygge seg opp av aggresjon får inderne utløp for i trafikken.
Til og med løshundene i dette landet er fredelige - India er eneste land der de ikke skremmer livskiten av oss.
Bortsett fra episoden på stranda i Goa har vi ikke vært utsatt for noe som helst, og har heller ikke følt oss veldig utrygge selv om det ikke anbefales å reise alene som jente.

Trafikken er i seg selv kanskje det største usikkerhetsmomentet India har å by på, men på en eller annen merkelig måte (tuting?) får de trafikken til å flyte på sitt vis. Selv i de minste smug og på mindre gater er det direkte helsefarlig å bevege seg, med overhengende stor fare både for å bli påkjørt og for tinitus.

Flyplassene er noe for seg selv. Enorme mengder væpna vakter og sjekkpunkter gjør det til en omfattende prosedyre å komme seg fra parkeringsplassen til flyet. Usikker på om det er sysselsetting i verna bedrift eller om det virkelig er behov for så mye vakter. På flyplassen i Goa var det til og med skyttergrav der det sto en vakt med MG, hjelm og full oppakning, klar for krigen.

FOLKA
Indere er  generelt hyggelige og hjelpsomme, selv om mange selgere, taxisjåfører og tiggere er litt i overkant ivrige og har store problemer med å ta et nei for et nei. Merkelig nok er engelskkunnskapene generelt dårlige, også blant de som har utdannelse!

Familieforholdene er også ganske uvanlige. Jentebarn er ikke veldig populære av flere grunner, men den som nevnes oftest er at medgiften tar knekken på mange familier samtidig som jenter ikke kan/skal jobbe og tjene penger til familien. Har pratet med flere som bare får jente etter jente etter jente, men holder det gående helt til de omsider får en gutt. Da tar man ikke sjansen på å få flere jenter, så det betyr også at det er slutt på moroa.

Familene holder sammen og bor gjerne 3-4 generasjoner i samme hus, men det gjelder selvfølgelig bare de som har god nok karma til at de har et hus.
Har snakket med flere som sier at bryllupet deres kostet 100.000 kroner! I et land hvor sjåfører, servitører og liknende tjener 500-1000kr per måned er det ganske drøyt. Et indisk bryllup har gjerne 6-800 gjester og varer i flere dager, ikke rart det koster. Likevel har vi inntrykk av at de fleste synes det er helt ok å bruke så mye penger på ett bryllup, og så lenge hele storfamilien er med på spleiselaget er det verdt å leve fattigslig (i våre øyne) for noen få flotte dager.

Varanasi - Bading, brenning og bryllupsshopping

Transport i India er ikke bare enkelt, men av alle alternativ er en togtur det som anbefales av de fleste. Elin har prøvd dette magiske framkomstmiddelet tidligere, mens jeg lever i uvitenhet. Vi fikk hjelp av en kar til å booke togbilletter, og for å gjøre det så autentisk som mulig kjørte vi på med non-AC sleeper class, hakket over monkey class. Vi dro fra hotellet kl 05.30 og kjørte tilbake over humpetittenveien til Umaria der vi fant ut at toget var 2,5 timer forsinka. Etter 2,5 timer kom det ikke noe tog, så etter en lengre spørrerunde fant Elin ut at toget nå var 6 timer forsinka - Welcome to India. Alt under 10 timer forsinkelse på toget er å regne som i rute!
Omsider kom toget og vi fant plassene våre, en sliten køye til hver av oss. Jeg tror faktisk ikke det er noen som jobber med å vaske togene, for makan til inngrodd møkk skal man leite lenge etter (trenger kanskje ikke leite så lenge her i India?). Uante mengder antibac gikk med på den turen! Siden ingen har jobben med å vaske togene, har de som tar toget finni ut at det beste er å hive all søppel ut av vinduet. Dermed ser det stort sett ut som en søppelfylling langsmed alle jernbanespor, noe det forsåvidt også gjør overalt ellers der indere ferdes i dette landet!
Vårt "Express"tog stoppa ved alle stasjoner underveis på den 50 mil lange turen, ikke rart det tar tid. På hver eneste stasjon kommer det på masse folk som går/løper gjennom alle vognene og skal selge chai (te) og/eller diverse frukt og grønt, og hver eneste av disse gutta ROPER ut hva de selger - sleeper class har lite med mulighetene for søvn å gjøre.

Turen til Bandhavgarh og videre til Varanasi har hvertfall fått oss til å innse at vi nordmenn ikke burde klage altfor mye over hverken veistandard, utbygging av hurtigtoglinjer eller NSB!

7 timer etter skjema ankom vi Varanasi, klokka var 3 om natta, byen var mørk og de hotellene vi hadde sett oss ut i lonely planet ligger i et område som ikke er tilgjengelig med tuk-tuk... Vi endte dermed opp med at tuk-tuk-sjåføren fant et hotell til oss, og for en gangs skyld hadde vi flaks og fikk et supert hotell til en grei pris - digg å kunne legge seg i en ren og myk seng uten lakenposen.

Fargerike India kan nok best sees i Varanasi - en schmuttzig perle av en by ved den hellige Ganges. Her er det farger, lukter, kyr, geiter, bikkjer og mennesker i en herlig miks - og alle som går på både to og fire bein gjør sitt fornødne i gatene uten at noen gjør noe som helst for å rydde opp. En gåtur i Varanasis gater og smug er dermed et eneste stort loppesirkus der man må hoppe fra den ene rene flekken til den neste, alternativt bare skli rundt på skøytebanen av kumøkk som til enhver tid truer.

Morgenen etter ankomst tok vi en gåtur langs Ganges der det meste skjer: Kloakken renner rett ut, folk bader og vasker seg, vasker klær og brenner lik! Denne herlige kombinasjonen gjør Ganges til en av verdens mest forurensede elver, og nedstrøms byen holder elva 3000 ganger anbefalt mengde bajsbakterier. På vår lille formiddagstur ble vi stående å se på et bål det stakk to dameføtter ut av! Synes det er rart at de ikke lager bålet litt lenger enn den personen som skal brennes, men jeg er forsåvidt glad vi bare så enden med beina, ikke motsatt ende... Mens vi sto der og glodde, møtte vi han som er ansvarlig for den hellige flammen som blir brukt til å tenne alle likbålene. Flammen har visstnok brent i 4500 år og brukes til å tenne så mye som 60-70 likbål hver eneste dag året rundt! Han kunne fortelle at hinduer fra hele India sendes til Ganges for kremering. Ganske ofte klarer de ikke å brenne opp hele hoftepartiet og brystkassa, så disse delene hives på elva der fiskene gjør resten av jobben - Ikke noe fiskemiddag på oss i denne byen! Når dagens brenning er over leites det gjennom asken etter gull og sølv som smeltes om og selges som nye smykker til turister! Etterpå spres asken utover elva. De eneste som ikke trenger renselse i form av kremering er døde barn, gravide, spedalske og diverse andre sykdommer da disse allerede er renset (?) og klare for nirvana. Disse tas med ut på elva, får en stein bundet rundt anklene og dumpes til bunnen der fiskene gjør jobben med å få dem til nirvana. Her er det mye som skjer!

Det andre Varanasi er kjent for er skreddere, håndarbeid og flotte silke- og pasjminastoff. Bryllupsplanleggerne Elin og Thomas tok ansvar og har nå fått sydd duker og diverse dekorasjoner til bryllupet + en masse annet rart. 25 kg sendes snart hjem med DHL. 

Dagens fun(?)fact:
India har et av verdens største jernabanenettverk med over 6900 stasjoner, og Indias svar på NSB er en av verdens største arbeidsgiver med sine 1,5 millioner ansatte. De kunne gjerne ansatt noen til å vaske for seg også!

Bandhavgarh - Tiger safari

Bestilte en taxi fra Khajuraho for å reise videre til Bandhavgarh, Indias nasjonalpark med flest tigere. Google maps tilsier at det skal ta rett over 3 timer, mens de lokale taxisjåførene sa litt over 6 timer - det sier mye om veistandarden! Etter ca 3 timers kjøring utpå bondelandet fikk vi motorstopp i utkanten av et lite tettsted der de fleste sannsynligvis aldri har sett hvite folk før. I løpet av få minutter gikk det gjetord om hvittingene i bygda, og det samla seg en ganske stor flokk voksne og barn som ville se på, ta på, ta bilde av og prate med oss. Det sto heller dårlig til med engelskkunnskapene, men et par av unggutta klarte å gjøre seg vesentlig bedre forstått enn engelsklæreren som vi bare så vidt fikk til å stotre fram noen få ord. Taxisjåføren ble borte på jakt etter en mekaniker, så der sto vi midt i flokken av nysjerrige og ble tatt bilder av, snakka med og tatt på. Jeg fikk til og med prøvd meg på løkke-cricket mens vi venta. Etter et par timer kom sjåføren tilbake uten mekaniker, men med en annen bil og ny sjåfør til oss. Turen fortsatte mot Bandhavgarh.

Etter langt om lenge og lenger enn langt skjønte vi at vi begynte å nærme oss. Veistandarden gikk fra middels dårlig (normal Indiastandard) til ekstremt dårlig (dårlig vedlikeholdt norsk kjerrevei), og humpetitten varte i 25km (!) før vi endelig ankom Bandharvgarh og hotelljakten kunne begynne. Vi har brukt hotellanbefalingene fra Lonely Planet tidligere på turen med varierende hell, og heller ikke denne gangen var de anbefalingene til å stole på. Safari Inn lukta mugg og var skittent (og vi fikk senere høre at en dame ble voldtatt av hotelldirektøren for 2 år siden), mens Kum Kum var ekstremt skittent, det ene rommet værre enn det neste. Vi ble lurt inn på Maharaja Royal Retreat som en gang i tiden faktisk ble brukt av Maharaja'en, men som siden den gang antakelig har forfalt. Reint-ish var det og varmtvann hadde de, men de glemte å nevnte at varmtvannet var koplet til begge kranene, og at det dermed var umulig å dusje. Vanligvis sliter vi med kun kaldtvann i dusjen - hadde ikke venta denne varianten. Servicen var uvanlig, men antakalig slik mr Maharaja en gang i tiden ville ha det. Vi derimot er ikke så glade for å ha 4 stykker som stirrer på oss når vi spiser eller kommer inn på rommet med te på morgenen og blir stående der og stirre mens vi ligger i senga. Engelsken sto det dårlig til med, og standardsvaret når de ikke skjønte hva vi mente var et litt bryskt "NO!" - veldig uvanlig i et land hvor de fleste svarer "Yes sir, I fix" selv om de ikke skjønner bæret.

Uansett, billetter til nasjonalparken kunne de fikse for oss etter mye mas, så ettermiddagssafari ble booket til dagen etter. Tiger-country here we come! Den store planen var å dra på tigersafari på elefantryggen, men det har nylig blitt forbudt i delstaten Madhya Pradesh, så da ble det jeep-safari i steden. Ca en mil tilbake på humpetittenveien var innkjøringen til parken, og derfra ble hvertfall veien mye bedre. Dyrene derimot glimret med sitt fravær, utrolig nok så vi nesten flere dyr på vei til parken enn inni! Fikk sett noen antiloper, hjort, villsvin, påfugl, ørn og ugle, men tiger og leopard var det dårlig med. Dagen etter booka vi samme runde igjen, men i en annen del av parken da det visstnok var flere tigere i det området. Samme greia der gitt, ingen tiger å se der heller :o(

Bandhavgarh virket i det store og hele som et lite samfunn kun bygd opp rundt rike turister, uten å være så rent, imøtekomende eller turistvennlig som forventet.

Dagens sadfact: På starten av 1900-tallet anslås det at det var opptil 40.000 ville tigere i India. I dag er tallet rundt 1.700!

Khajuraho - Kama sutra og tantrisk yoga

Etter mye om og men med billetter, en overnatting på shabby hotell i slummen i Mumbai og intet mindre enn 4 mellomlandinger ankom vi Khajuraho - En by kjent for fantastiske templer med sinnsyke utsmykninger. Utsmykningen er hugget i stein og består hovedsaklig av diverse pikante positurer: sexstillinger mellom par (Kama Sutra), sexstillinger i mangekanter (Tantrisk Yoga) og ikke minst ett og annet innslag av sex mellom mennesker og dyr!

Khajuraho-templene ble påbegynt på 900-tallet og besto en gang i tiden av 85 templer som alle var utsmykket på samme intrikate måte - nå er det bare 22 gjenlevende templer/ruiner. Byggingen av det største gjenlevende templet tok visstnok 7 år for 16000 arbeidere! Det er ingen som vet hvorfor de valgte denne typen utsmykning, men de beste (tåpeligste?) teoriene vi har hørt er:
1. Sexopplæring for barn
2. Sexopplæring for voksne for å øke forplantningen
3. For å øke interessen for området og dermed få flere turister. Tviler på turismen var veldig stor på den tida.

Det har nok ikke skjedd allverden annet i området de siste tusen åra, for Khajuraho er en stille liten plass der det ikke skjer særlig annet enn nettopp tempelsigthseeing. Ganske behagelig plass etter masete Mumbai og Goa. Vi brukte to dager på tempelsightseeing, og det beste her er at området ikke er så strengt vernet. Med andre ord er det fritt fram å gå på og inni templene (Dette er selvfølgelig ikke så bra for bevaring, men gøy for oss av vi var her før de blir for strenge).

Dag tre i Khajuraho booka vi en tuk-tuk for å se på en foss. Turen var ganske dyr (hele 70kr) og i tillegg hadde vi ikke de store forhåpningene til fossen, og det viste seg å stemme godt. Fossen var liten og med lav vannføring! Det vi ikke hadde fått med oss var at vi også skulle på safaritur i tuk-tuk'en. Fikk bekreftet med en gang at det ikke var tigere i denne parken, men vi så hvertfall masse hjort, antiloper, villsvin, aper og papegøyer, i tillegg til flott landskap i "grand canyon" stil. På veien tilbake fikk både Elin og jeg prøve oss som tuk-tuk sjåfører - ganske gøy å kjøre, uventa vanskelig å styre og definitivt ikke lagd for de av oss som er høyere enn 1,70. Tilbake i byen blei vi med hjem til den opprinnelige tuk-tuk sjåføren og fikk se det "flotte" hjemmet hans i den muslimske delen av ghettoen. Der bodde det intet mindre enn 6 personer, 3 geiter og et utall høner på få kvadratmeter. Fikk hver vår indisk-muslimske henna-tattoo av lillesøster og reiste tilbake til byen. 

Utpå kvelden møtte vi en inder som livnærte seg av å lage og selge ost i Sveits. Han ba oss med hjem til seg på middag - antilope og diverse indiske retter på menyen. Kunne ikke takke nei til det, ingen av oss har smakt antilope før. Vel hjemme hos Krishna ble vi servert deilig sveitsisk ost og fire digge indiske forretter, alle preparert av Krishnas søster som ikke fikk være med på festen. Antilopen fikk vi aldri prøvd, for lenge innen den var klar var Krishna så fjern av en pipe charras at vi takka for oss... 

Det kjipe med Khajuraho er selvfølgelig at det er kaldt, altor kaldt for våre sekker som er pakket med shortser og t-skjorter.

Dagens fun-fact:
Selv om Khajuraho en gang i tiden besto av 85 templer spredt over et stort område, finnes det absolutt ingen rester etter sivilisasjon i området. Det antas at hele området kun ble brukt av et fåtall mystikere som mente sex var veien til Nirvana.

Panjim - Kokkekurs og billettbestilling

Jada, du leste riktig: Vi har vært på kokkekurs.
Fant først et kurs i lonely planet, men da vi sjekket dette nærmere, kostet det 3000kr per pers for 3 formiddagskurs. Fikk hostellmamma til å sjekke opp litt for oss, og ho fant ei dame i nabobyen, Mapusa, som gjerne kunne holde kurs. Ho skulle ha 1000rupi (100kr) for å lære oss 25 retter! Vi dro til Mapusa, fant omsider fram til møtestedet og skjønte kjapt at dette ville bli et autentisk kurs, akkurat slik de lokale kokkelerer. Først og fremst var det hennes egen leilighet kokkeleringen skjedde i. Indere har et ganske så annereledes forhold til renhold enn vi er vant med; de fleste hybelkjøkken jeg har sett er vesentlig reinere enn denne smørja. Uansett, kokkelere skulle vi, og før vi entret kjøkkenet måtte vi vaske beina. Synes i utgangspunktet det hørtes noe merkelig ut i et heller skittent hjem, men da guttungen i huset kom hjem med matvarer, skjønte vi hvorfor. I mangel av plass på benkeplata helte ho alle matvarene utover gulvet, det fungerte tydeligvis både som lagringsplass for matvarer og som skjærefjøl. Gulvet var usynlig inndelt i en skitten og en "ren" sone som tidvis fløyt over i hverandre. Vi kokkelerte indiske forretter, hovedretter og desserter som generelt smakte superdigg, bortsett fra dessertene som var altfor søte. Det beste beviset for at dette er autentisk indisk matlaging, er den etterfølgende romlemagen og overhengende fare for å bæsje på leggen!

Har lenge lurt på hva vi skal gjøre når vi etterhvert reiser fra Goa. Ikke fordi det er mangel på ting å se og gjøre i India, snarere tvert i mot. Det er altfor mange steder som "bare må sees", men altfor store avstander og altfor lite tid. Vi valgte ut noen favoritter på veien nordover: Ajanta caves, Orccha, Khajuraho, Bhandavgarh nasjonalpark og til slutt til Varanasi.
Tenkte å ta tog nordover, men det viste seg å være bortimot umulig å finne togtider på nett, og når de endelig var funnet, viste det seg at det faktisk er umulig for utlendinger å bestille på nett. "Welcome to India!" Togturen vi hadde kommet fram til var på intet mindre enn ca 70 timer + bytter, så kanskje greit å revurdere reiseruta. OK, vi dropper toget, bruker litt mer penger, sparer litt tid og flyr nordover i steden. Da får vi sett litt færre steder, men får til gjengjeld mer tid på hvert sted. Det også viste seg å være lettere sagt enn gjort; Det går nemlig ikke an å bestille flybilletter uten indisk telefonnummer, og billetten kan ikke betales med utenlandsk kredittkort. "Welcome to India" igjen!

Dagens fun-fact:
1. En ku kan leies opp en trapp, men ikke ned igjen
2. Sommerfugler smaker med beina. Jaggu flaks at ikke vi gjør det samme, det hadde vært spesielt kjipt i India!

Dages sitat fra Elin:
"Hjelp, jeg er fanget mellom en ku og en tuk-tuk!"

Et relativt varmt og fuktig miljø
fører til at nesten alle hus er svarte
 av sopp, mens noen hus har grodd skjegg 

Kjipt å sitte i bur mens resten av
familien ligger slakta rett over