Pohnpei - Mikronesias perle???

Pohnpei har verdens nest høyeste regnfall per år (tre ganger så mye som Bergen), kun slått av et utilgjengelig fjellområde på Hawai'i. Dette visste vi om på forhånd, og var faktisk (for en gangs skyld) så flinke til å planlegge at vi besøkte øya i den tørreste uka i hele året - bare et lite regnskyll hver dag. Det høye regnfallet og en temperatur på 30 grader hele døgnet hele året gjør øya ekstremt frodig, noe som er med på å forklare hvorfor Pohnpei av de aller fleste mikronesianere beskrives som perlen i Mikronesiaføderasjonen: Høye fjell med flotte turmuligheter og fossefall, flotte strender, krigshistoriske minner, dykking, nasjonens eneste universitet, føderasjonens hovedstad Palikir, byen Kolonia som faktisk har mer enn 100 innbyggere(!) og nattklubb og ikke minst den historiske byen Nan Madol. Generelt virket det som om vi endelig skulle komme til en øy hvor det faktisk var en god del å se og gjøre, men så feil kunne vi ta.

• Fjella så fine ut de, men de viste seg å være relativt utilgjengelige uten en guide. I kjent Mikronesiastil var det ingen som gadd å jobbe som guide (eller noe særlig annet), så fjelltur ble det dårlig med.  
• De flotte strendene ligger selvfølgelig ikke på Pohnpei, men på småøyer et lite stykke unna. Ingen driver båtutleie eller arrangerer båtturer, så de øyene fikk vi ikke sett annet enn på bilder i tursitbrosjyrene.
• Hovedstaden består av parlamentsbygget, noen ambassader og et par andre offentlige bygg. Absolutt ingenting annet, ikke engang en kiosk eller restaurant, har de å tilby der.
• Dykkingen på Pohnpei skal visstnok være veldig bra, men da det ikke er en eneste dykkesjappe på hele øya, fikk vi ikke sett hva som kan tilbys under vann. 
• Selv om vi møtte flere trivelige folk på Pohnpei, satt ikke smilene like løst som i resten av Mikronesia, og folk var ikke like imøtekommende.
• Generelt sett var alt ekstremt dårlig tilrettelagt og utilgjengelig for turister, Nan Madol, er et godt eksempel:

Nan Madol er en snaut tusen år gammel by bygd på kunstige øyer av døde koraller. Ikke nok med at de lagde seg land av døde koraller, byen er bygd opp av "laftet" kjempestein som, bare for å gjøre det ekstra vanskelig for seg selv, er fraktet fra et fjell på andre siden av øya. Hvorfor skulle de alltid gjøre alt så vanskelig i gamle dager? Det jobbes for tiden med å få området på unescos verdensarvliste, men før det skjer har jeg noen få råd til ting som bør fikses for at turister skal få sett dette stedet: Nan Madol ligger en times kjøretur unna øyas eneste by, Kolonia, men skilting er per i dag ikke-eksisterende. Det eneste vi fikk beskjed om var å ta av ved skiltet til isbitfabrikken. Dette fant vi så vidt, men deretter måtte vi spørre oss frem. Det viste seg at vi måtte kjøre en km videre innover, ta inn på en humpete grusvei, betale en guttunge 2$ for å bruke veien hans, parkere i enden av veien og betale 6$ for å gå gjennom gårdstunet og bruke stien til ei muggen dame før vi endelig så Nan Madol og innså hvor utilgjengelig det var. Nan Madol ligger som nevnt på egenproduserte koralløyer, så vi måtte fint finne oss i å vasse mellom de forskjellige øyene - et poeng som kanskje burde vært nevnt i en turistbrosjyre? Det er ingen opptråkkede vadestier, og der vi prøvde oss var det både glatt og dypt. Vi følte dette ble litt i overkant tungvindt, og etter å ha vært på kun to av ca 90 øyer, bestemte oss for å returnere dagen etter med en kayak - det måtte jo vært ideelt å padle på elvene mellom ruinene. På vei tilbake satt det selvfølgelig ei dame og ventet på å få ytterligere 6$ for sin fantastiske tilrettelegging av tilkomsten til Nan Madol.
Vi hadde fått utlevert turistkart påtegnet mange flotte kayakruter, og regnet dermed ikke med at det skulle være noe problem å skaffe seg en kayak. Vi burde ha visst bedre... Resepsjonisten på hotellet vårt visste ikke om noen som leide ut kayak, og var generelt litt for travelt opptatt med å tygge betelnøtt til å ta inn over seg vår lyst til å utforske Nan Madol. Da jeg via vår gode venn Google fant frem til en kar som skulle ha noen kayaker til leie, tok resepsjonisten mot alle odds ansvar, ringte litt rundt og fiksa kayak for oss. Selvsagt var det ikke en sjappe som dreiv utleie, men et havforskningsinstitutt (eller noe sånt) som hadde kayak. "Bare legg 20$ under kayaken når dere er fedige, jeg må i en begravelse" fikk vi beskjed om. Problemet var nok en gang å finne fram, men da vi omsider gjorde det, lå kayaken klar. Da ingen av oss er nevneverdig erfarene med kayakpadling, gjorde litt bølger at vi valgte ruta innaskjærs. Der støtte vi straks på det som skulle vise seg å bli en gjenganger på dagens padletur: bunnen! Store deler av dagen endte vi opp med å stake oss fram, alternativt gå og slepe kayaken etter oss, og etter mange timers blodslit, så vi endelig den samme enden av Nan Madol som vi hadde sett dagen før. Da var klokka blitt så mye at vi slukøret måtte snu for å rekke hjem før sola gikk ned. Den aller største nedturen hadde vi fortsatt i vente... Etter å ha padla/staka/vassa tilbake over en stor, grunn lagune, viste det seg å være ganske så umulig å finne den inngangen i mangroveskogen som faktisk førte tilbake, alt så helt likt ut. Smådesperate begynte vi etterhvert å se for oss en lang natt i kayak med sarong som eneste skydd mot mygg, krabber og annet rask da vi omsider fant inngangen vi antok førte tilbake, og jaggu var det ikke det. 15 minutter etter at vi fikk bena på landjorda igjen var det bekmørkt, og vi var lykkelige for å slippe en natt i bushen. Vi skal hvertfall ha kred for forsøket!

Det lille vi fikk sett av Nan Madol var imponerende, men for fremtidige utforskere anbefales det å se bilder på nettet eller, hvis man er veldig eventyrlysten og klar for store utfordringer, finn en guide uansett hvor vanskelig det måtte være.

Dagens fun(?)fact:
Selv om Pohnpei er den største og nest mest folkerike øya i Mikronesiaføderasjonen, (med ca 30.000 innbyggere), er det ingen hus som har adresse. Vanskelig å få jobb som postbud her uten å kjenne de fleste på øya.