Takk for turen

Etter 4,5 måneder på tur, 9,5 land, utallige bilder og enda flere minner, var det på tide å ta turen hjem til familie, venner, 17. mai-feiring og den uunngåelige hverdagen. Da ingen av oss har tenkt tanken på hverken hagearbeid, klesvask, matlaging, rydding, vasking eller noen som helst andre hverdagslige ting og tang de siste månedene, planla vi to uker med tilvenning før jobbstart i juni. Det viste seg å være sårt trengt, for makan til jet-lag og ubrukelig slappe folk må man reise tilbake til Mikronesia for å finne.

 

Prisnivå og renslighet

 

Vår reise begynte i India, det billigste og skitneste landet av dem alle, før reisa gikk videre til Myanmar, Thailand, Kambodsja, Filippinene, 3,5 land i Mikronesia og til slutt USA. Disse landa ble i tur og orden både renere og renere og dyrere og dyrere. Første uke i et nytt land syntes vi alt var grisedyrt, og når vi endelig hadde vendt oss til landets prisnivå, tok reisa oss videre til et nytt og enda dyrere land. Vi har med andre ord stort sett tenkt at "Oj, dette var dyrt..." og etterhvert endt opp med å angre på at ikke vi kjøpte ditt og datt i forrige land.
Rensligheten ses kanskje best i antall antibiotikakurer vi har fått i oss. I løpet av de fire første landa var jeg gjennom fem antibiotikakurer og en tur innom sykehuset, mens fra og med Filippinene var det stort sett rent og pent og få mageproblemer å spore. Det eneste som har fulgt oss jevnt og trutt hele veien er det evigvarende, ubehagelige nærværet av glupske kakerlakker. Trikset med dem er å krunsje dem med sandalene, hive dem i do eller ut av vinduet og late som ingenting når Elin lurer på hva jeg bråker sånn for. Det man ikke vet har man ikke vondt av...

 

Land for land

 

• India er på ingen måte et behagelig reisemål, men opplevelsene er på mange måter de mest ekstreme vi har vært borti! Her venter et ufattelig menneskemylder, ubeskrivelig fattigdom, ekstremt skittent og søplete landskap, hellige kyr og hellige menn, den ene galere enn den andre, fabelaktig god mat, ekstreme templer, ekstrem trafikk, alt i alt et kultursjokk uten like for vinterbleike nordmenn.
  
  

Myanmar har sine utfordringer, men er ekstremt mye behageligere enn India og byr på renere gater og minst like spennende opplevelser: Flytende byer, flott landskap, eksepsjonelt høy tempeltetthet og en spennende historie i et land som nylig åpnet grensene for turisme. Det eneste negative er at maten i landet var ganske så kjip.

Ett av våre tidligere favorittreisemål, turistmagneten Thailand, er desverre på vei til å utvikle seg til en overturistifisert, relativt uinteressant plass som minner mer og mer om Syden. Det er litt for mye mas og kjas og det er vanskeligere å finne de avslappede backpacker-vennlige stedene som har gjort Thailand populært. Disse stedene er fortsatt mulig å oppdrive, men man må leite lenger enn tidligere. Det som fortsatt redder landet er den himmelske maten, bedre enn dette blir det ikke.

• Kambodsja sto frem som det minst tiltrekkende av alle landa vi har besøkt. Landet har en interessant og tidvis avskrekkende historie, både eldre historie fra Angkor Wat-tiden og nyere historie hvor den godeste Pol Pot tok knekken på millioner av landsmenn. En rasende, ukontrollert utvikling de senere årene har forvandlet området rundt Siem Reap fra en rolig landsby til et ødelagt, overturistifisert samfunn. Forhåpentligvis har utviklingen vært snillere mot resten av landet, men uansett hvor fantastisk Angkor Wat er, frister det desverre ikke å reise tilbake for å sjekke det ut...
  
  
  
  

• Filippinene overrasket oss stort. Vi forventet forblåste, fattigslige kår, men ble tatt på senga av et noe amerikanisert samfunn med en utrolig flott natur, mye bra dykking, ikke minst med hvalhai, og et kjempevennlig, imøtekommende folkeslag. Øyhopping i Filippinene anbefales både for backpackere og de med et høyere budsjett, her finnes noe for alle og for oss frister det hvertfall til gjentakelse!
  Fattigdommen i Manila (og sikkert mange andre steder på Filippinene) er ekstrem, og i Manillas tilfelle var den også ekstremt synlig. Det føles veldig feil å tråkke over spedbarn som er født på gata og som antakelig ikke har andre muligheter i livet enn at de også kommer til å leve hele livet og dø på gata.
  
  

• Da vi før avreise googlet øyene vi skulle besøke i Mikronesia, så vi palmer, blendahvite, folketomme strender, kulturelle innslag og flott dykking, rett og slett det folk flest ser på som paradis. Problemet med Mikronesia er ikke mangel på paradisøyer, men tilgang til dem. Mikronesianerne er antakelig det slappeste folkeslaget noensinne, noe som gjør det det vanskelig å komme seg til de beste perlene uten overtalelser, planlegging og en neve dollar. Det er forsåvidt med på å bevare disse perlene, men det hadde jo vært trivelig om vi kom oss dit :) Om man er bedre enn oss til å planlegge, kan Mikronesia by på uforskamma bra dykking, surfing i verdensklasse, det ypperste av strender med det mest turkise vann som er å oppdrive, interessant kultur og (krigs)historie og ikke minst supertrivelige, avslappa og imøtekommende folk.

• USA er et stort land som kan by på det aller meste av flott natur og opplevelser, og våre stopp på Hawaii, i Las Vegas og i New York ga oss USAs beste strender, gambling og shopping. Av alle steder vi har besøkt i USA er det disse tre som klatrer opp på seierspallen.

 

Overturistifisering

 

I reisebrevene har det vært skrivd mye om overturistifisering, et uttrykk som kanskje krever noe forklaring. Overturistifisering er det som skjer når turismen går for langt, når hotellkjedene bygger store kompleks med private strender, når boligprisene skyter i været og lokalbefolkningen blir fordrevet, når det popper opp altfor mange souvernirbutikker, restauranter og dykkesjapper og det utvikler seg en ukultur med innkastere og masete selgere, alt i alt når et sted har mistet sin sjarm og det kun lyser penger i øya til alle som jobber der. Det ultimate beviset på at et sted er ødelagt og relativt uinteressant for oss er charterselskapenes inntog - vi vil gjerne ha vår egen lille strand, ikke dele den med halve nabolaget?
En gjenganger er at de stedene som for få år siden var yndet av backpackere, i dag er overturistifiserte og langt mindre interessante enn de var. De stedene hvor vi liker oss best har grei tilkomst, flott natur, avslappet atmosfære, gjerne en bungalow på stranda og noen få restauranter å velge mellom. Den viktigste av disse er atmosfæren, men innimellom melder det seg et ønske om økt komfort, et litt flottere hotell og flere restauranter. Vårt dilemma er at dersom dette er på plass, tar det ikke altfor lang tid før både innkastere og masete selgere også er på plass... Våre perler krever rett og slett et lavere komfortnivå for at ikke atmosfæren skal bli ødelagt av overturistifisering.

 

Takk for turen

 

En tanke som ofte har slått meg på turen er hvor misunnelig jeg er på folk som kan leve et helt liv i sandaler, shorts og t-skjorte. Det som ikke er like misunnelsesverdig er de totalt fraværende lokale NAV-variantene som gjør at mange må leve hele livet i ett sett sandaler, shorts og t-skjorte. Selv om vi nordmenn vinner VM i syting og klaging, skal vi være glade for at landets største aviser stort sett ikke har annet enn kjendisnytt og agurknytt å melde. Vi har det strengt tatt uforskammet bra sammenliknet med 95% av alle raringer vi har støtt borti på vår ferd!

Det eneste som gjenstår er å takke for en helt fantastisk tur. Takk til alle som har vært med å gi av seg selv og dele inntrykkene med oss: Folk og fe vi har møtt underveis, venner og familie som har kommet på besøk og ikke minst en kjempestor takk til det ultimate reisefølget; dama som ordner opp i det meste, som uredd blir med på det meste og som pruter enhver butikkeier til bristepunktet, min blivende kone, Elin!