Bandhavgarh - Tiger safari

Bestilte en taxi fra Khajuraho for å reise videre til Bandhavgarh, Indias nasjonalpark med flest tigere. Google maps tilsier at det skal ta rett over 3 timer, mens de lokale taxisjåførene sa litt over 6 timer - det sier mye om veistandarden! Etter ca 3 timers kjøring utpå bondelandet fikk vi motorstopp i utkanten av et lite tettsted der de fleste sannsynligvis aldri har sett hvite folk før. I løpet av få minutter gikk det gjetord om hvittingene i bygda, og det samla seg en ganske stor flokk voksne og barn som ville se på, ta på, ta bilde av og prate med oss. Det sto heller dårlig til med engelskkunnskapene, men et par av unggutta klarte å gjøre seg vesentlig bedre forstått enn engelsklæreren som vi bare så vidt fikk til å stotre fram noen få ord. Taxisjåføren ble borte på jakt etter en mekaniker, så der sto vi midt i flokken av nysjerrige og ble tatt bilder av, snakka med og tatt på. Jeg fikk til og med prøvd meg på løkke-cricket mens vi venta. Etter et par timer kom sjåføren tilbake uten mekaniker, men med en annen bil og ny sjåfør til oss. Turen fortsatte mot Bandhavgarh.

Etter langt om lenge og lenger enn langt skjønte vi at vi begynte å nærme oss. Veistandarden gikk fra middels dårlig (normal Indiastandard) til ekstremt dårlig (dårlig vedlikeholdt norsk kjerrevei), og humpetitten varte i 25km (!) før vi endelig ankom Bandharvgarh og hotelljakten kunne begynne. Vi har brukt hotellanbefalingene fra Lonely Planet tidligere på turen med varierende hell, og heller ikke denne gangen var de anbefalingene til å stole på. Safari Inn lukta mugg og var skittent (og vi fikk senere høre at en dame ble voldtatt av hotelldirektøren for 2 år siden), mens Kum Kum var ekstremt skittent, det ene rommet værre enn det neste. Vi ble lurt inn på Maharaja Royal Retreat som en gang i tiden faktisk ble brukt av Maharaja'en, men som siden den gang antakelig har forfalt. Reint-ish var det og varmtvann hadde de, men de glemte å nevnte at varmtvannet var koplet til begge kranene, og at det dermed var umulig å dusje. Vanligvis sliter vi med kun kaldtvann i dusjen - hadde ikke venta denne varianten. Servicen var uvanlig, men antakalig slik mr Maharaja en gang i tiden ville ha det. Vi derimot er ikke så glade for å ha 4 stykker som stirrer på oss når vi spiser eller kommer inn på rommet med te på morgenen og blir stående der og stirre mens vi ligger i senga. Engelsken sto det dårlig til med, og standardsvaret når de ikke skjønte hva vi mente var et litt bryskt "NO!" - veldig uvanlig i et land hvor de fleste svarer "Yes sir, I fix" selv om de ikke skjønner bæret.

Uansett, billetter til nasjonalparken kunne de fikse for oss etter mye mas, så ettermiddagssafari ble booket til dagen etter. Tiger-country here we come! Den store planen var å dra på tigersafari på elefantryggen, men det har nylig blitt forbudt i delstaten Madhya Pradesh, så da ble det jeep-safari i steden. Ca en mil tilbake på humpetittenveien var innkjøringen til parken, og derfra ble hvertfall veien mye bedre. Dyrene derimot glimret med sitt fravær, utrolig nok så vi nesten flere dyr på vei til parken enn inni! Fikk sett noen antiloper, hjort, villsvin, påfugl, ørn og ugle, men tiger og leopard var det dårlig med. Dagen etter booka vi samme runde igjen, men i en annen del av parken da det visstnok var flere tigere i det området. Samme greia der gitt, ingen tiger å se der heller :o(

Bandhavgarh virket i det store og hele som et lite samfunn kun bygd opp rundt rike turister, uten å være så rent, imøtekomende eller turistvennlig som forventet.

Dagens sadfact: På starten av 1900-tallet anslås det at det var opptil 40.000 ville tigere i India. I dag er tallet rundt 1.700!