Våre forventninger til Stillehavsøyene i Mikronesia var palmesus, paraplydrinker og lange, hvite strender. Lite visste vi om hva som ventet av bra dykking, slappe folk og manglende sus og dus.
FOLKA
Mikronesianerne er så slappe som overhodet mulig, de er faktisk imponerende gode til det og har uten tvil gjort sitt til at vi også har slappa godt av på alle øyene. Bortsett fra betelnøttygging er det lite som er interessant, og fordi folk generelt er ganske så uinteresserte i jobbing, har landene i Mikronesia kun to viktige inntektskilder: Bistandspenger fra USA og salg av fiskerettigheter til japanske fiskere! Den viktigste personlige inntektskilden er noe så sært som penger sendt fra familiemedlemmer som har flytta til USA for å jobbe!
SIKKERHET
Med 45km/t som høyeste fartsgrense og lite kriminalitet, er det langt under gjennomsnittlig sjans for at en skal komme ut for noe alvorlig på
disse øyene. Fyllekjørere er kanskje den største risikoen, og skulle man være så uheldig å bli kjørt ned av en av disse, kan det være laaangt til nærmeste skapelige sykehus.
Ellers kan flyplassene muligens by på et par sikkerhetsproblemer om man skulle være interessert i sånt: Innsjekkinga byr på god, gammeldags manuell gjennomgang av all bagasje, men ingen tar den jobben altfor alvorlig. Sikkerhetskontrollen byr på manuell kroppsvisittering, noe de heller ikke er så nøye på. Siden flystripene bare er akkurat lange nok for de relativt store flya som lander, er kapteinen stadig vekk tvunget til å lande grisehardt før han tråkker bremsen i bunn - det er bare å holde på hatten.
MATEN
Lokal mat er helt ok med små variasjoner mellom øyene. Fersk tunfisk er den store høydaren, ellers er det stort sett pizza, burger og pommes frites det går i - mye feit amerikansk mat uten at noen amerikanske kjeder er representert (annet enn på Guam)
PRISNIVÅ VS OPPLEVELSER
Det å reise til disse øyene er i seg selv ganske dyrt, reising mellom øyene er dyrt, det å bo og spise/drikke er dyrt og ikke minst er alle aktiviteter dyre. I tillegg kreves mye planlegging for å få opplevd det disse Stillehavsøyene har å by på, faktisk er det et av få steder vi har vært hvor man ikke får fikset alt på sparket. Hvis man derimot klarer å både legge $ på bordet og planlegge litt, kan disse øyene by på både dykking, surfing og strender i ypperste verdensklasse Alt i alt er det fullt forståelig at det ikke er overfylt av backpackere, uanset hvor bra opplevelsene er - tilgjengelighet og pris gjør sørøst-Asia mer inreressant.
KLIMA
I stort sett hele Mikronesia er gjennomsnittstemperaturen i vann og på land 30 grader hele året, og luftfuktigheten er høy, som oftest godt over 80%.
Dykking er en aktivitet som normalt forbrenner masse energi for å holde kroppen varm, og dykkinstruktører er generelt sett skinny folk. Mikronesia er første sted vi har vært hvor til og med dykkeinstruktørene har noen kilo ekstra. Det sier mye om både vanntemperaturen og det generelle aktivitetsnivået.
fredag 25. april 2014
Majuro -Gøyal atoll
Det er få ting som i mine øyne er så stillehavsparadis som en atoll, problemet er bare at de ikke er så store og det er lite annet å finne på enn å slappe av. Pohnpei og Majuro var de to øyene jeg hadde sett mest frem til å besøke på forhånd, men da Pohnpei skuffet oss, halvannen måned på små, rolige øyer begynte å kjede oss og vi i tillegg fikk høre ganske mye både rart og dårlig om Majuro, valgte vi å booke om billettene våre slik at vi bare fikk to netter på atollen.
Aller først en liten forklaring for de som ikke er kjent med hva en atoll er: En atoll oppstår ved at det rundt en vulkan danner seg et korallrev. Når vulkanen slukner, vil den i løpet av noen tusen år falle sammen pga sin egen tyngde og eroderes bort mens korallrevet fortsetter å vokse. Det som da gjenstår er lave koralløyer som omkranser en grunn lagune. Marshalløyene er en av kun fire rene atollnasjoner i verden.
Majuro er hovedsetet i den "velkjente" nasjonen Marshalløyene, mest kjent for USA's atomprøvesprengninger på Bikiniatollen i nærheten. Bikini er etter 50 år fortsatt forurenset og ubebodd, og Bikiniatollens rådhus ligger nå på Majuro! Man kan jo lure på hva de skal med det hvis atollen er ubebodd? Uansett, Majuro er en atoll med kun en hovedvei som følger atollen fra ende til annen, en strekning det tar ca halvannen time å utforske. Atollens høyeste punkt er 3m (brua mellom to øyer), og bredden er tett oppunder 100 meter på det breieste. Det skal godt gjøres å ikke ha strandeiendom her, det eneste som teller er nærhet til byen og om eiendommen er vendt ut mot havet eller inn mot lagunen. Til tross for alt det negative vi fikk høre om Majuro på forhånd, fant vi det var ganske så behagelig. Vi utforsket det som var å oppdrive av veinett, stoppet på flotte strender innimellom for litt bading, koste oss med god mat og så gressklippere i aksjon for første gang på våre fire måneder på tur. Bortsett fra det azurblå havet i bakgrunnen, ga lukten av nyklipt gress og synet av stelte hager oss en følelse av å være hjemme i Norge igjen. Majuroanerne har, i motsetning til innbyggerne på de andre øyene vi har besøkt, et ønske om å ha en velstelt hage og et fint hus. De fiffige lokale skikkene for pynting av hus og hage ga mye inspirasjon til arktitektspira i Elin, selv om det er tvilsomt at Majuroansk pynting kommer til å slå an i Norge.
Marshalløyene har masse å by på, men som ellers i Mikronesia krever det en god del mer planlegging enn vi er komfortable med. Dykking og surfing i verdensklasse på paradisøyer og atoller er helt innafor, men krever at man legger en god del $ på bordet og leier seg en båt for en uke eller to.
Dagens fun(?)facts:
Aller først en liten forklaring for de som ikke er kjent med hva en atoll er: En atoll oppstår ved at det rundt en vulkan danner seg et korallrev. Når vulkanen slukner, vil den i løpet av noen tusen år falle sammen pga sin egen tyngde og eroderes bort mens korallrevet fortsetter å vokse. Det som da gjenstår er lave koralløyer som omkranser en grunn lagune. Marshalløyene er en av kun fire rene atollnasjoner i verden.
Majuro er hovedsetet i den "velkjente" nasjonen Marshalløyene, mest kjent for USA's atomprøvesprengninger på Bikiniatollen i nærheten. Bikini er etter 50 år fortsatt forurenset og ubebodd, og Bikiniatollens rådhus ligger nå på Majuro! Man kan jo lure på hva de skal med det hvis atollen er ubebodd? Uansett, Majuro er en atoll med kun en hovedvei som følger atollen fra ende til annen, en strekning det tar ca halvannen time å utforske. Atollens høyeste punkt er 3m (brua mellom to øyer), og bredden er tett oppunder 100 meter på det breieste. Det skal godt gjøres å ikke ha strandeiendom her, det eneste som teller er nærhet til byen og om eiendommen er vendt ut mot havet eller inn mot lagunen. Til tross for alt det negative vi fikk høre om Majuro på forhånd, fant vi det var ganske så behagelig. Vi utforsket det som var å oppdrive av veinett, stoppet på flotte strender innimellom for litt bading, koste oss med god mat og så gressklippere i aksjon for første gang på våre fire måneder på tur. Bortsett fra det azurblå havet i bakgrunnen, ga lukten av nyklipt gress og synet av stelte hager oss en følelse av å være hjemme i Norge igjen. Majuroanerne har, i motsetning til innbyggerne på de andre øyene vi har besøkt, et ønske om å ha en velstelt hage og et fint hus. De fiffige lokale skikkene for pynting av hus og hage ga mye inspirasjon til arktitektspira i Elin, selv om det er tvilsomt at Majuroansk pynting kommer til å slå an i Norge.
Marshalløyene har masse å by på, men som ellers i Mikronesia krever det en god del mer planlegging enn vi er komfortable med. Dykking og surfing i verdensklasse på paradisøyer og atoller er helt innafor, men krever at man legger en god del $ på bordet og leier seg en båt for en uke eller to.
Dagens fun(?)facts:
- Marshalløyene har opp gjennom tidene hatt verdens høyeste tetthet av spedalskhet
- Det eneste pattedyret som naturlig lever på marshalløyene er en lokal rottevariant, alle andre pattedyr er importert.
- Landes høyeste fjell er hele 10moh, mens gjennomsnittlig høyde over havet er ca to meter. Kan skjønne at innbyggerne her bekymrer seg litt for global oppvarming og stigende havnivå.
 |
| flott flystripe? |
  |
| topp moderne i flytårnet |
 |
| langt til sjøen fra avgangshallen |
onsdag 23. april 2014
Pohnpei - Mikronesias perle???
Pohnpei har verdens nest høyeste regnfall per år (tre ganger så mye som Bergen), kun slått av et utilgjengelig fjellområde på Hawai'i. Dette visste vi om på forhånd, og var faktisk (for en gangs skyld) så flinke til å planlegge at vi besøkte øya i den tørreste uka i hele året - bare et lite regnskyll hver dag. Det høye regnfallet og en temperatur på 30 grader hele døgnet hele året gjør øya ekstremt frodig, noe som er med på å forklare hvorfor Pohnpei av de aller fleste mikronesianere beskrives som perlen i Mikronesiaføderasjonen: Høye fjell med flotte turmuligheter og fossefall, flotte strender, krigshistoriske minner, dykking, nasjonens eneste universitet, føderasjonens hovedstad Palikir, byen Kolonia som faktisk har mer enn 100 innbyggere(!) og nattklubb og ikke minst den historiske byen Nan Madol. Generelt virket det som om vi endelig skulle komme til en øy hvor det faktisk var en god del å se og gjøre, men så feil kunne vi ta.
Nan Madol er en snaut tusen år gammel by bygd på kunstige øyer av døde koraller. Ikke nok med at de lagde seg land av døde koraller, byen er bygd opp av "laftet" kjempestein som, bare for å gjøre det ekstra vanskelig for seg selv, er fraktet fra et fjell på andre siden av øya. Hvorfor skulle de alltid gjøre alt så vanskelig i gamle dager? Det jobbes for tiden med å få området på unescos verdensarvliste, men før det skjer har jeg noen få råd til ting som bør fikses for at turister skal få sett dette stedet: Nan Madol ligger en times kjøretur unna øyas eneste by, Kolonia, men skilting er per i dag ikke-eksisterende. Det eneste vi fikk beskjed om var å ta av ved skiltet til isbitfabrikken. Dette fant vi så vidt, men deretter måtte vi spørre oss frem. Det viste seg at vi måtte kjøre en km videre innover, ta inn på en humpete grusvei, betale en guttunge 2$ for å bruke veien hans, parkere i enden av veien og betale 6$ for å gå gjennom gårdstunet og bruke stien til ei muggen dame før vi endelig så Nan Madol og innså hvor utilgjengelig det var. Nan Madol ligger som nevnt på egenproduserte koralløyer, så vi måtte fint finne oss i å vasse mellom de forskjellige øyene - et poeng som kanskje burde vært nevnt i en turistbrosjyre? Det er ingen opptråkkede vadestier, og der vi prøvde oss var det både glatt og dypt. Vi følte dette ble litt i overkant tungvindt, og etter å ha vært på kun to av ca 90 øyer, bestemte oss for å returnere dagen etter med en kayak - det måtte jo vært ideelt å padle på elvene mellom ruinene. På vei tilbake satt det selvfølgelig ei dame og ventet på å få ytterligere 6$ for sin fantastiske tilrettelegging av tilkomsten til Nan Madol.
Vi hadde fått utlevert turistkart påtegnet mange flotte kayakruter, og regnet dermed ikke med at det skulle være noe problem å skaffe seg en kayak. Vi burde ha visst bedre... Resepsjonisten på hotellet vårt visste ikke om noen som leide ut kayak, og var generelt litt for travelt opptatt med å tygge betelnøtt til å ta inn over seg vår lyst til å utforske Nan Madol. Da jeg via vår gode venn Google fant frem til en kar som skulle ha noen kayaker til leie, tok resepsjonisten mot alle odds ansvar, ringte litt rundt og fiksa kayak for oss. Selvsagt var det ikke en sjappe som dreiv utleie, men et havforskningsinstitutt (eller noe sånt) som hadde kayak. "Bare legg 20$ under kayaken når dere er fedige, jeg må i en begravelse" fikk vi beskjed om. Problemet var nok en gang å finne fram, men da vi omsider gjorde det, lå kayaken klar. Da ingen av oss er nevneverdig erfarene med kayakpadling, gjorde litt bølger at vi valgte ruta innaskjærs. Der støtte vi straks på det som skulle vise seg å bli en gjenganger på dagens padletur: bunnen! Store deler av dagen endte vi opp med å stake oss fram, alternativt gå og slepe kayaken etter oss, og etter mange timers blodslit, så vi endelig den samme enden av Nan Madol som vi hadde sett dagen før. Da var klokka blitt så mye at vi slukøret måtte snu for å rekke hjem før sola gikk ned. Den aller største nedturen hadde vi fortsatt i vente... Etter å ha padla/staka/vassa tilbake over en stor, grunn lagune, viste det seg å være ganske så umulig å finne den inngangen i mangroveskogen som faktisk førte tilbake, alt så helt likt ut. Smådesperate begynte vi etterhvert å se for oss en lang natt i kayak med sarong som eneste skydd mot mygg, krabber og annet rask da vi omsider fant inngangen vi antok førte tilbake, og jaggu var det ikke det. 15 minutter etter at vi fikk bena på landjorda igjen var det bekmørkt, og vi var lykkelige for å slippe en natt i bushen. Vi skal hvertfall ha kred for forsøket!
Det lille vi fikk sett av Nan Madol var imponerende, men for fremtidige utforskere anbefales det å se bilder på nettet eller, hvis man er veldig eventyrlysten og klar for store utfordringer, finn en guide uansett hvor vanskelig det måtte være.
Dagens fun(?)fact:
Selv om Pohnpei er den største og nest mest folkerike øya i Mikronesiaføderasjonen, (med ca 30.000 innbyggere), er det ingen hus som har adresse. Vanskelig å få jobb som postbud her uten å kjenne de fleste på øya.
- Fjella så fine ut de, men de viste seg å være relativt utilgjengelige uten en guide. I kjent Mikronesiastil var det ingen som gadd å jobbe som guide (eller noe særlig annet), så fjelltur ble det dårlig med.
- De flotte strendene ligger selvfølgelig ikke på Pohnpei, men på småøyer et lite stykke unna. Ingen driver båtutleie eller arrangerer båtturer, så de øyene fikk vi ikke sett annet enn på bilder i tursitbrosjyrene.
- Hovedstaden består av parlamentsbygget, noen ambassader og et par andre offentlige bygg. Absolutt ingenting annet, ikke engang en kiosk eller restaurant, har de å tilby der.
- Dykkingen på Pohnpei skal visstnok være veldig bra, men da det ikke er en eneste dykkesjappe på hele øya, fikk vi ikke sett hva som kan tilbys under vann.
- Selv om vi møtte flere trivelige folk på Pohnpei, satt ikke smilene like løst som i resten av Mikronesia, og folk var ikke like imøtekommende.
- Generelt sett var alt ekstremt dårlig tilrettelagt og utilgjengelig for turister, Nan Madol, er et godt eksempel:
Nan Madol er en snaut tusen år gammel by bygd på kunstige øyer av døde koraller. Ikke nok med at de lagde seg land av døde koraller, byen er bygd opp av "laftet" kjempestein som, bare for å gjøre det ekstra vanskelig for seg selv, er fraktet fra et fjell på andre siden av øya. Hvorfor skulle de alltid gjøre alt så vanskelig i gamle dager? Det jobbes for tiden med å få området på unescos verdensarvliste, men før det skjer har jeg noen få råd til ting som bør fikses for at turister skal få sett dette stedet: Nan Madol ligger en times kjøretur unna øyas eneste by, Kolonia, men skilting er per i dag ikke-eksisterende. Det eneste vi fikk beskjed om var å ta av ved skiltet til isbitfabrikken. Dette fant vi så vidt, men deretter måtte vi spørre oss frem. Det viste seg at vi måtte kjøre en km videre innover, ta inn på en humpete grusvei, betale en guttunge 2$ for å bruke veien hans, parkere i enden av veien og betale 6$ for å gå gjennom gårdstunet og bruke stien til ei muggen dame før vi endelig så Nan Madol og innså hvor utilgjengelig det var. Nan Madol ligger som nevnt på egenproduserte koralløyer, så vi måtte fint finne oss i å vasse mellom de forskjellige øyene - et poeng som kanskje burde vært nevnt i en turistbrosjyre? Det er ingen opptråkkede vadestier, og der vi prøvde oss var det både glatt og dypt. Vi følte dette ble litt i overkant tungvindt, og etter å ha vært på kun to av ca 90 øyer, bestemte oss for å returnere dagen etter med en kayak - det måtte jo vært ideelt å padle på elvene mellom ruinene. På vei tilbake satt det selvfølgelig ei dame og ventet på å få ytterligere 6$ for sin fantastiske tilrettelegging av tilkomsten til Nan Madol.
Vi hadde fått utlevert turistkart påtegnet mange flotte kayakruter, og regnet dermed ikke med at det skulle være noe problem å skaffe seg en kayak. Vi burde ha visst bedre... Resepsjonisten på hotellet vårt visste ikke om noen som leide ut kayak, og var generelt litt for travelt opptatt med å tygge betelnøtt til å ta inn over seg vår lyst til å utforske Nan Madol. Da jeg via vår gode venn Google fant frem til en kar som skulle ha noen kayaker til leie, tok resepsjonisten mot alle odds ansvar, ringte litt rundt og fiksa kayak for oss. Selvsagt var det ikke en sjappe som dreiv utleie, men et havforskningsinstitutt (eller noe sånt) som hadde kayak. "Bare legg 20$ under kayaken når dere er fedige, jeg må i en begravelse" fikk vi beskjed om. Problemet var nok en gang å finne fram, men da vi omsider gjorde det, lå kayaken klar. Da ingen av oss er nevneverdig erfarene med kayakpadling, gjorde litt bølger at vi valgte ruta innaskjærs. Der støtte vi straks på det som skulle vise seg å bli en gjenganger på dagens padletur: bunnen! Store deler av dagen endte vi opp med å stake oss fram, alternativt gå og slepe kayaken etter oss, og etter mange timers blodslit, så vi endelig den samme enden av Nan Madol som vi hadde sett dagen før. Da var klokka blitt så mye at vi slukøret måtte snu for å rekke hjem før sola gikk ned. Den aller største nedturen hadde vi fortsatt i vente... Etter å ha padla/staka/vassa tilbake over en stor, grunn lagune, viste det seg å være ganske så umulig å finne den inngangen i mangroveskogen som faktisk førte tilbake, alt så helt likt ut. Smådesperate begynte vi etterhvert å se for oss en lang natt i kayak med sarong som eneste skydd mot mygg, krabber og annet rask da vi omsider fant inngangen vi antok førte tilbake, og jaggu var det ikke det. 15 minutter etter at vi fikk bena på landjorda igjen var det bekmørkt, og vi var lykkelige for å slippe en natt i bushen. Vi skal hvertfall ha kred for forsøket!
Det lille vi fikk sett av Nan Madol var imponerende, men for fremtidige utforskere anbefales det å se bilder på nettet eller, hvis man er veldig eventyrlysten og klar for store utfordringer, finn en guide uansett hvor vanskelig det måtte være.
Dagens fun(?)fact:
Selv om Pohnpei er den største og nest mest folkerike øya i Mikronesiaføderasjonen, (med ca 30.000 innbyggere), er det ingen hus som har adresse. Vanskelig å få jobb som postbud her uten å kjenne de fleste på øya.
Abonner på:
Innlegg (Atom)