Thailand/Kambodsja oppsummering

Kambodsja

Det må sies at vi ikke har sett allverden av Kambodsja på denne turen, muligens bare det beste/værste landet har å by på. Angkor Wat er Kambodsjas stolthet, og er til og med innlemmet i flagget, men den tilhørende byen Siem Reap har desverre blitt totalt usjarmerende med masseturismens inntog.

MATEN
Kambodsjansk mat har vi ikke prøvd så mye av, men det vi fikk var helt OK og minnet litt om, men smakte generelt mye mindre, enn thaimat.

FOLKA
Generelt var folka i Siem Reap mer opptatt av å tyne penger ut av oss enn å være hyggelige, hjelpsomme og imøtekommende som man bør være på en turistdestinasjon. Det eneste unntaket er gjengen vi møtte på den flytende innsjøen, de var kjempetrivelige.

OPPLEVELSER
Vi besøkte Kambodsjas største turistattraksjon og fikk se hva som skjer i et land med ekstrem økning i turismen, mye korrupsjon og null kontroll med utbygging. Angkor Wat er et helt eksepsjonelt område med mye å se og oppleve, men med resten av pakka som følger i Siem Reap er det desverre ikke så fristende å reise tilbake for å utforske området mer.

Alt i alt er det desverre lite av det vi fikk med oss på våre fire dager i Kambodsja som frister til gjentakelse, noe som er veldig synd for et land som er veldig avhengig av inntekter fra turisme.

Thailand

Thailand er kjent for flotte strender, smilende folk, god mat og trivelig priser for norske lommebøker. Når det i tillegg er enkelt, billig og relativt komfortabelt å reise rundt i landet er det lett å skjønne at dette er en feriefavoritt for flere enn oss.
Som alltid dukker det opp et problem når et sted blir for populært; i vårt vokabular heter det problemet charter-turister, og i Thailand, som så mange andre steder, betyr det at mange av de flotteste, tidligere stille og rolige, strendene nå er kjøpt opp av store resorter og forbeholdt deres gjester.

Det finnes fortsatt relativt bortgjemte steder med bungalows på stranda til en rimelig penge, og det er dette kombinert med små strandrestauranter og barer med trivelig stab som gjør at vi reiser tilbake til Thailand gang på gang.

MATEN
Thaimat er upåklagelig digg, og den smaker aller best på en strandrestaurant med sand mellom tærne. Det eneste som ødelegger litt av det gode inntrykket er det tidvis dårlige kjøkkenrenholdet på restauranter og det påfølgende behovet for å sjekke ut de slunkne sanitærforholdene, men det er en del av pakka.

FOLKA
Thailand er kjent som smilets land, og i tillegg til flott natur er nok det smilende, imøtekommende folket en god grunn til at dette landet har blitt en så stor turistdestinasjon. Interessant er det selvfølgelig at thaiene smiler uansett om de er glade, lei seg, usikre eller hva det måtte være, alt for ikke å miste ansikt. Smilets land fortjener uansett sitt navn.

OPPLEVELSER
Thailand har (i våre øyne hvertfall) ikke de største opplevelsene å by på. Landet har sine templer, elefanter og diverse andre ting og tang å se, men ikke noe av det vi har sett i landet er veldig spektakulært sammenliknet med hva nabolendene kan by på.
Sørvestkysten har flotte strender med kalksteinsformasjoner, men resten av Thailand har "bare vanlige" strender (ja, vi er bortskjemte).

Thailand har, som de fleste land, noen merkverdigheter, selv om flere av disse viskes mer og mer ut ettersom turismen får mer innpass:
Man skal aldri vise fotbladene til noen, aldri ta noen på hodet, kniv er ufint å ha på bordet, skoa må tas av før man går inn på restauranter, butikker og private hjem, og sist, men ikke minst, skal man alltid bukke dypere enn de som er eldre enn deg selv.

SIKKERHET
Jeg googlet mye etter annerkjente tannlegekontorer i Bangkok, og fant et par gode alternativ, men ingen som ville kjøre meg dit pga uroligheter i området. Bortsett fra det merket vi ikke noe til de store demonstrasjonene med et par bomber og litt skyting som vi leste om i avisene. Turismen går sin gang mens de lokale styrer med sitt.
Både Thailand og Kambodsja har kjempestrenge straffer for narkobruk og dødsstraff for narkosmugling , men generelt er det få sikkerhetsproblemer i begge land så lenge man befinner seg på rett side av loven (eller har penger og vett nok til å bestikke det superkorrrupte politiet). Den største faren er nok matforgiftning og "mistet" penger og pass.

Koh Chang - Dykking og strandliv

Det er åtte år siden sist vi var på Koh Chang, og som i Siem Reap har utbyggingen vært heftig. Likevel har Koh Chang, i motsetning til Siem Reap, klart å beholde sjarmen, og selv om de store hotellene og resortene nå opptar de fleste strendene, er det fortsatt mulig å finne seg en billig bungalow på stranda.

Et par dager etter vi ankom Koh Chang, skulle en gammel fallskjermkompis, Odd, komme å besøke oss. Odd jobber for tiden i ferieparadiset Kabul, Afghanistan, der han gjør sitt beste for å redde verden. Han inngikk en avtale med Taliban om at de skulle være snille gutter en ukes tid mens han var på ferie, så etter ett døgns reise ankom han Koh Chang med siste ferga for kvelden. Tidlig neste morgen reiste Odd og Line på dykkekurs mens Hans Gunnar, Elin og jeg utøvde den farligste av alle Thailands ekstremsporter; mopedkjøring.
Morgenen etter, mens vi satt bakpå en pick-up i retning havet for litt skikkelig dykking, fikk vi se på nært hold hva som kan skje når ekstremsport utøves: Karen på mopeden rett bak bilen vår klarer å låse forhjulet og tryne skikkelig. Ikke noe hyggelig syn å se en voksen mann skli bortover asfalten kun iført shorts og sandaler. Vi fikk senere høre av dykkeinstruktøren at det i snitt dør en turist i uka pga mopedulykker - og det er bare på Koh Chang!
Mens Line og Odd gjorde sine første dykk i sjøen, fikk HG, Elin og jeg fikk våre første vrakdykk. HTMS Chang 712 er et gammelt amerikansk krigsskip brukt under andre verdenskrig og koreakrigen før hun ble solgt til den Thailandske marinen i 1962 og til slutt pensjonert på havbunnen utenfor Koh Chang i 2012 som et kunstig rev og samtidig Thailands største vrak for rekreasjonsdykking.
Det er annerledes å dykke på et vrak enn et rev, og dyre- og plantelivet på og rundt skipet etter bare 1,5 år i vannet er imponerende. Etter x antall år med fallskjermhopping sliter vi litt med å dele dykkeinstruktørens fascinasjon over dykkerens mulighet til å se ting i fugleperspektiv, men vrakdykking frister definitivt til gjentakelse.
To dager og fire dykk senere var både Odd og Line ferdige med dykkekurset, og dag tre på sjøen fikk vi endelig dykket sammen alle fem. Sikten var desverre ikke veldig god under ti meter på noen av de totalt syv dykka vi gjennomførte, men så lenge dyrelivet er like fargerikt og mangfoldig på grunnere vann også, har det bortimot ingen betydning.

De siste dagene i Thailand forflyttet vi oss fra de travlere strendene på Koh Chang til Klong Kloi beach for å få litt fred og ro i sjela. Denne deilige stranda ligger på en bitteliten halvøy nesten helt syd på Koh Chang, har noen få enkle bungalow'er til en rimelig penge, et par massasjesjapper og fire-fem små restauranter - LYKKE! Det er dette vi liker med Thailand, ikke resorts og charterfeber som man finner så altfor mye av overalt ellers...

I tillegg til Thailands vanlige kulinariske delikatesser, finnes det også diverse andre godbiter som ikke er like innlysende. Thailands buckets er en høydare (eller gir hvertfall en høydare) for de fleste. En liten lekebøtte fylt med is, en halvflaske brennevin, en boks cola/sprite og en neve sugerør = godstemning (Er du enig, Line?)

Etter diverse buckets er det på tide med litt nattmat på hjemveien, og da er det få ting som slår pølse i pose på 7-eleven. Ta en stor grillpølse, kutt den i biter og ha den i en brødpose som fylles med løk og ketchup. Denne retten spises med pinne og smaker aller best i de sene nattetimer, gjerne med underholdning fra Odd som sjonglerer med det han får tak i på 7-eleven.

Line og Odd: Takk for turen, det har vært supertrivelig å reise med dere begge!

Dagens fun(?)fact:
Thai skriftspråk er fonetisk, og skal derfor være relativt lett å lære. Det som derimot gjør dette språket tricky er at ett og samme ord kan uttales på forskjellige måter og ha totalt forskjellig betydning - tonefallet er essensielt. "Mai mai mai mai mai" uttalt med rett tonefall på hvert ord betyr noe sånt som “The new wood doesn’t burn does it?”.

Siem Reap - Angkor Wat

Etter mange uker på tur bare Elin og meg, gledet vi oss til å få besøk av hennes far og lillesøster. Vel tilbake i Bangkok var Elin spent som en unge på julaften mens hun satt på en gatekafe og speidet og ventet på de nyankomne. Norwegian var sedvanlig forsinket, så etter et par timer trakk vi oss tilbake til bassengkanten der Hans Gunnar og Line fant oss en stund senere. Jeg tok nok en tur til tannlegen mens Elin, Line og Hans Gunnar fikk unnagjort litt shopping og booket tur til Kambodsja dagen derpå. Den ble booket via Orm Travel og vi burde vel ha skjønt utfra navnet at det ikke var det beste valget av reisebyrå? Mr Orm solgte oss plasser i en minibuss som skulle ta oss helt til Siem Reap for 70kr per pers, men glemte å fortelle et par viktige detaljer:

• Visum inn til Kambodsja fikset av hans gode venn på grensa koster 220kr (100kr mer enn om man fikser det selv)
• Grensevaktene er superdupertreige i jobben sin og skaper laaange køer, men for den nette sum av 40kr kan man slippe forbi køen og treffe han ene vakta som gir stempel i passet på to minutter. Kurrupte svin her også.
• Vår grenseguide var en overraskende trivelig, likandes og oppriktig fyr som ga oss mange gode råd. I hvertfall virket de gode der og da... Flaut å gå på sånn god, gammeldags svindel, men alt i alt blei det en billig lærepenge for oss alle
• På andre siden av grensa fikk vi endelig vite at bussen tok 4,5 timer til Siem Reap, men vi kunne betale bare 80kr per pers for å komme dit på to timer i en taxi
• Vel fremme i Siem Reap ville ikke taxien kjøre oss helt til hotellet som avtalt, men stoppet på tuk-tuk-holdeplassen der vi ble praia av de lokale heltene som kjørte oss gratis til hotellet mot at vi brukte dem på våre ekskursjoner de neste dagene.

Elin var i Siem Reap for ni år siden, og da var det en liten, rolig by med grusveier, bambushytter, mindre hoteller og hosteller og ganske god atmosfære. Det første vi så av Siem Reap anno 2014 var en paradegate med hundrevis av fancy, overprisa hoteller med turistbusser linet opp på rad og rekke, kinesere så langt øyet kunne se (ikke så langt siden det var mørkt da vi kom) og en haug lokale som bedrev sin nye favoritthobby: Å tyne mest mulig kronasjer ut av enhver turist på de mest fantasifulle måter.

Alt i alt ga denne introduksjonen til Kambodsja oss en dårlig bismak av lureri fra ende til annen, samtidig som den koselige småbyen ikke virket hverken koselig eller liten lenger. Heldigvis har denne byen fremdeles et ess i ermet, paradoksalt nok det samme som har gjort at byen er overturistifisert; Angkor Wat.

Før vi kom oss så langt som til Angkor Wat, tok vi en lang dag ved bassenget på det (for oss) flotte hotellet før vi brukte våre tuk-tuk venner til å kjøre oss til en fergekai i nærheten. Derfra hoppet vi inn i en liten båt som tok oss ut på Tonle Sap elva og innsjøen hvor vi fikk se Siem Reaps versjon av en flytende landsby. Dette var nok for flere år siden et koselig samfunn som levde av og på innsjøen, men også her har masseturismen ødelagt mye av sjarmen vi antar dette stedet tidligere har innehatt. Dagens høydepunkt var på et flytende marked hvor de lokale fra Siem Reap jobber frivillig en måned av gangen for å støtte det fattigere nabosamfunnet på innsjøen. En av de frivillige hadde sin siste dag på jobb, og han hadde kjøpt inn øl og mat til en avslutningsfest som vi fikk bli med på. Maten var noe ubeskrivelig ekkelt rått svineflesk i en eller annen marinade som vi holdt oss langt unna, men ølen gikk ned på høykant under sterkt drikkepress. En time eller to og noen øl senere gikk vi fra stedet med en 50 kilos sekk med ris som vi avleverte på det flytende barnehjemmet "borti gata" - dagens gode gjerning!

Neste dag sto Angkor Wat for tur. Angkor Wat er det største og viktigste av alle templene i den gamle hovedstaden Angkor. Dette 900 år gamle tempelet med tilhørende hageanlegg ble opprinnelig tilegnet de hinduistiske gudene Vishnu, Shiva og Brahma, og regnes som verdens største religiøse byggverk! Etter buddhismens inntog i landet 3-400 år senere, endret Angkor Wat endret status fra hinduistisk til buddhistisk tempel, heldigvis uten at det har ødelagt noe av stedet. Plyndringer har derimot stått for store ødeleggelser opp gjennom århundrene. Resten av den gamle byen som ligger rundt Angkor Wat består av mange andre minst like imponerende templer, statuer, monumenter og store, opparbeidede, steinsatte innsjøer. Det mest imponerende er kansje at området i seg selv aldri har hatt store mengder stein, så alle byggematerialene er hogd ut av fjell 68km unna, slept ned til nærmeste elv, lastet over på store bambusflåter, rodd over innsjøen til stedet der den flytende landsbyen ligger i dag, lastet over på mindre flåter, fraket oppover elva mot Siem Reap og fraktet på elefanter og bært for hånd de siste kilometerne! 

Man kan sikkert bruke flere uker på å gå gjennom alle ruinene her uten å se det samme to ganger, men vi er midt i en avtemplingskur og klarte oss med en dag på området. Hans Gunnars syn på saken var enkelt og greit at han ikke fattet hvorfor noen gadd å bruke så mye tid og penger på å bygge så mange like templer.

Kambodsja har masse spennende historie å by på, alt fra tidligere tiders templer, de utallige feidene med Vietnam, Laos og Thailand siden tidenes morgen til gode, gamle Pol Pot som i løpet av få år tok livet av et sted mellom 25 og 40% landets befolkning. Cambodia's killing fields er landemerker rundt Phnom Penh der mye av Pol Pots nedslakting foregikk. Vi hadde desverre ikke tid til å reise noe annet sted enn til Siem Reap, vi skal møte Odd på Koh Chang om få dager.  

På vei tilbake fra Siem Reap til Koh Chang booket vi taxi med den samme lurifaksen som hadde snytt oss for penger på grensa inn til Kambodsja, Elin var hevngjerrig og ville ha igjen litt penger. Taxien hentet oss på hotellet og kjørte oss til grensa der vi igjen ble tilbudt å snike forbi køen for bare 40kr. Denne gangen takket vi nei og sto i kø mens Elin begynte å fyre seg opp. Hell has no fury like a woman scorned...

Rett over grensa startet krigen for å få igjen noen av kronene vi ble snytt for få dager tidligere. Vi skyldte, forsåvidt rettmessig, penger for taxituren til grensa og videre til Koh Chang, men de hadde snytt oss for mer enn det. Etter et par timers heftig diskusjon i solsteika endte vi opp med å få 75% avslag på turen til Koh Chang mot at han fikk igjen visittkortet sitt, noe han selvfølgelig fikk etter at vi hadde tatt bilde av det :o)

Dagens fun(?)fact 1:

Under den tørrre halvdelen av året flyter Tonle Sap elven i retning Phnom Penh der den møter Mekong elven. Under regntiden derimot, bytter elven retning og flyter motsatt vei...

Dagens fun(?)fact 2:

Det koster 20$ å komme inn på Angkor Wat området, en pris de aller fleste er villige til å betale. Problemet er at billettsalget håndteres av et privat selskap uten at det stilles noen krav til at en gitt prosentandel av inntektene skal gå til bevaring av området. Flott å vite at pengene våre går rett i lomma på en allerede rik fyr som gjør mer for å fylle sin egen lommebok enn å bevare gamle ruiner - sånt skjer kun i land hvor korrupsjon er nasjonalhobbyen.  

Myanmar oppsummering

Som tidligere nevnt er Myanmar det landet vi har gledet oss mest til å besøke, og det har definitivt levd opp til forventningene! Gull og grønne skoger har aldri vært så beskrivende, her er det både frodig og ekstremt mange gulltempler (kun i Bagan templene ikke er gullfarget). Infrastruktur er bortimot ikke-eksisterende, men landet gjør opp for det ved hyggelige folk og flotte opplevelser. Dette er et land som definitivt MÅ besøkes, og helst i nærmeste fremtid. Vår tre år gamle lonely planet er totalt utdatert og nye hotell popper opp overalt, så det er stor fare for at dette landet vil bli tatt og ødelagt av masseturismen innen få år.

ALT stenger i 10-11-tida på kvelden, så etter den tid er det lommelykt som gjelder for å komme seg trygt hjem. Klokka ti siste kvelden i Myanmar skulle vi ta taxi fra Mandalay sentrum til hotellet vårt, men det viste seg å være bortimot umulig. "Alle taxisjåførene sover nå" fikk vi beskjed om, og måtte slukøret ringe hotellet vårt og be de hjelpe oss tilbake.
Vi har aldri sett så mye reklame for gratis nettilkopling på restauranter og hotell som her. 95% av alle hotell og restauranter reklamerer med "free wifi" eller "free internet", men absolutt alle har nettilkopling som er så treg at det er en fornærmelse mot www.internet.no.
Opplevelsene i Myanmar er i særklasse, det eneste som mangler for å bli en fullblods charterdestinasjon er skikkelig nett, uteliv og lengre åpningstider. Er redd det kommer altfor fort.

SIKKERHET
Til å være et land som fortsatt er under militærstyre, har vi aldri følt oss utrygge eller truet på noen måte. Vi har generelt sett veldig få væpna vakter/politi/soldater. Det farligste her i landet er antakelig løsbikkjene som er notorisk kjent for å bite turister, noe vi heldigvis har unngått! Derimot hadde vi en sen natt en vaktbikkje som jagde bort alle de andre gneldrebikkjene fordi jeg hadde gitt den to peanøtter - den billigste og mest nødvendige livvakta vi har hatt i dette landet! Landet ligger forøvrig på andreplass over verdens mest korrupte land, kun slått av Somalia.

Myndighetene frykter av en eller annen grunn at turister skal skade seg, og gjør dermed det de kan for å forhindre dette. Områder som er avsperret for turister er som oftest avsperret pga uroligheter og opptøyer, og bør dermed uansett ikke være førstevalget for turister. Innfødte som stjeler fra eller skader turister blir i værste fall torturert, noe som tilsier at dette skjer særdeles sjeldent, så totalt sett har vi et inntrykk av at man skal være ekstremt uheldig om noe som helst tilstøter en. Det eneste som kan være farlig er å snakke negativt om styresettet, så den praten har vi holdt på norsk. Det sies at de aller fleste turister blir overvåket på sin ferd gjennom landet, og sjansen er større dess lengre unna allfarvei man ferdes. Kanskje er det derfor vi hadde med en ekstra mann på gåturen i fjellene?

MATEN:
De færreste har hørt om store kulinariske opplevelser fra det burmesiske/myanmarske kjøkken, og det er det nok en grunn til. Ingen høydare dette her, men det skal godt gjøres å hevde seg i konkurranse med nabolandene, våre kulinariske favoritter India og Thailand. Myanmarerne er legendarisk flinke til å lage absolutt alle typer mat eksepsjonelt smakløst, og selv om det er gode muligheter for thai-, indisk- og vestlig inspirerte retter de fleste steder, er også disse iriterende smakløse sammenliknet med originalene. Her er et lite knippe utvalgte godbiter fra diverse menyer rundt omkring:

• Fried fisherman's head
• Fried ladyfinger
• Fried rain
• Chopped hog's ear salad
• Pork intestine salad
• Mini stone soup (skulle vært minestrone suppe?)
• Mutton brain curry

Det positive som må nevnes er kaffe. Stort sett overalt vi har vært i Asia er kaffe ensbetydende med pulverkaffe av billigste sort, og kun et fåtall steder får man tak i god kaffe. I Myanmar er det motsatt, nesten ikke pulverkaffe å se, kun god, gammeldags kokekaffe servert i kjele.

FOLKA:
Myanmarerne er imøtekommende og smilende, og det virker som de er genuint intressert i å snakke med turister om verden utenfor. Det er mange som smiler og vinker til oss, kommer for å slå av en prat, ber oss ta bilde av dem (med vårt kamera - vi forstår ikke hva de får ut av det???) eller ber om å ta bilde med oss med sitt eget kamera (som regel er det bare Elin som er interresant å ta bilde med).
Klesmoten er relativt upåvirket av vesten. Her går damene i skjørt og har på seg en merkelig gul sminke smørt utover kinnene, mens gutta går med skjorte og longyi - en kiltvariant som rekker til anklene.

PAGODA'ER OG STUPA'ER:
Uante mengder templer er spredd utover hele landet, små, store og kjempestore. De aller fleste er gullfarget og ser helt fabelaktige ut! Tempeltettheten i Bagan er legendarisk, men også i resten av landet er det maks ti minutters gange mellom templene - også utpå landsbygda! Enten har dette landet i sin tempelbyggingsperiode hatt altfor mye penger de ikke visste hvordan de skulle bruke opp, eller så har kongen en gang i tida bestemt at ingen skal gå mer enn fem minutter for å be ved et tempel. Ikke skjønner vi hva som har skjedd, men fascinerende er det.

Takk for denne gang Myanmar, håper det ikke blir lenge til neste gang.

Bagan - Tempel, tempel, tempel

Glem alt som er sagt om templer i tidligere blogger, Bagan er tingen! Denne byen var i sin tid hovedstad i kongeriket Pagan, og under storhetstiden for ca 1000 år siden ble det bygd anslagsvis 3000 klostre og 10-11000 templer! I tillegg til tidens tann har det faktum at Bagan ligger i et jordskjelvutsatt område gjort sitt til at dette antallet er redusert. Det siste store skjelvet i 1975 (8 på Richters skala!) jevnet mange templer med jorda, og nå er det "bare" ca 2200 igjen av alle disse - noe som er mer enn nok til å gi området høyest tempeltetthet i verden.
Landets militærstyre utførte på 90-tallet en større oppgradering og rekonstruksjon på store deler av området, men da dette visstnok ble gjort uten særlig kunnskap om arkeologi, bevaring, byggeskikk eller materialvalg, nektes området "medlemsskap" på Unescos verdensarvliste. Medlem eller ei og dårlig oppussing eller ei; Området er likevel et utrolig imponerende skue, og man kan jo bare drømme om hvordan det så ut for 1000 år siden...
Elins beskrivelse av dette stedet var egentlig veldig bra: Hvis bare ett eneste av disse templene hadde liggi i enhver storby i Europa, så hadde det vært byens store trekkplaster, det hadde kostet masse penger å komme inn og utforsking på egenhånd ville vært totalt utelukket.

Vi liker ikke helt å innrømme det, men tidligere dagers backpacking har til dels blitt byttet ut med flashpacking, og i Bagan unnte vi oss litt ekstra. Hvem kan vel motstå å plaske i bassenget mens man ser på x antall 1000 år gamle templer 100 meter bortenfor? :o)
Bagan er et sånt sted hvor soloppgangen skal være fantastisk, så for en gangs skyld tok vi oss selv i nakkeskinnet og sto opp tidlig nok til å vekke både fugler og haner før de fiser og galer. Resepsjonen leide oss et par sykler og ikke lenge etter satt vi på toppen av et gammelt kloster og kikket utover slettene mens vi ventet på soloppgangen og misbrukte kameraet. Da sola var vel oppe syklet vi 50 meter til, så på 2-3-4 templer i en klynge, syklet 50 meter til, så på 2-3-4 templer osv osv inntil vi hadde fått morgenens dose templer og sola steikte såpass at bassenget fristet mer enn noe annet.
Noe av det som gjør det allright å utforske disse templene er at det ikke er noen vakter, innganspenger eller sånt tull som hindrer besøkende i å utforske (bortsett fra at man må gå barbeint). Så lenge porten er åpen er det bare å gå inn og se på og klatre opp på de fleste templene (trappene opp er ofte godt bortgjemt og lagd for folk på max 110cm, noe som gjør det spennende å leite etter trappa og siden skvise seg oppover). Dersom porten ikke er åpen er det bare et spørsmål om å putte noen penger på han som har nøkkelen...

Dagen etter klarte vi for første gang på turen å overskride dagsbudsjettet, faktisk mer enn doble det; Vi hadde booket oss inn på ballongtur over Bagan ved soloppgang, og det var definitivt verdt hvert eneste øre!
Vi ble hentet på hotellet halv seks om morgenen i en buss fra 50-tallet uten vindusruter, så skikkelig gode og kalde var vi glade for å få en god kopp kaffe mens ballongen vår ble blåst opp og klargjort for flight. Deretter krabbet vi 16 pers oppi kurven og det var klart for en flytur i lav høyde over ett av verdens mest spektakulære områder for nettopp ballongflyging (og i våre øyne ett av verdens mest spektakulære områder uansett).
Morgendisen ligger lavt, og kun tretopper og utallige tempelspir stikker opp av disen mens sola stiger og vi flyter forbi. Totalt 15 ballonger er i lufta denne morgenen, og det er både surrealistisk og majestetisk å sveve mellom tusenvis av tusen år gamle templer mens det eneste som forstyrrer freden og roen er pilotens brennere og alle kameraene som går varme. 
Etter en times harmoni har vinden ført oss altfor nære den lokale flyplassen og piloten tar oss inn på en bortimot silkemyk landing på et jorde der vi blir servert lett frokost og champagne(!) mens ballongen pakkes sammen.
Det eneste som kunne gjort denne morgenen bedre er en fallskjerm, tanken på å krabbe over kanten av kurven fristet konstant underveis.

Etter klokka 9 om morgenen er det altfor varmt å sykle rundt, og syklene som tilbys her er av type eldgamle damesykler uten hverken gir, ergonomi eller annen komfort. Da myndighetene av ymse grunn gjør det de kan for at ikke turister skal bli skadet på noen som helst måte, har de bestemt at alt annet enn sykler er forbudt for turister fordi det er så farlig. Likevel farter alle lokale ned til 12 år rundt på mopeder. Akkurat som hjemme finner kloke hoder smutthull i loven. I Bagan er den store tingen e-sykkel, en elektrisk scooter med påmonterte pedaler så det fortsatt kan kalles en sykkel. Mine pedaler bare sveiv rundt, så de hadde ingen annen funksjon enn å tilfredsstille myndighetene. Bremsene mine fungerte heller ikke nevneverdig, forbremsen ikke i et hele tatt. Prøvde å klage, men fikk beskjed om at forbrems er farlig, og mistenker at grunnen til at denne er frakoplet på alle scootere er at flere turister har falt og skrubbet seg ved å låse forhjulet på grusveiene. Jeg ser på det som ganske mye farligere å ha 200m bremsestrekning fra 30km/t, men hva vet vel jeg?
På hver vår e-sykkel fikk vi sett store deler av tempelområdet fra bakken denne dagen, tempel, tempel, tempel og flere templer, alle med minst en Buddha inni, de fleste med flere. Etter tre dager i Bagan har vi fått tempelsyken og trenger avtempling så fort som mulig. Turen gikk dermed videre på båt oppover Irrawaddy-elven til Mandalay. Båten gikk halv seks om morgenen, så for fjerde dag på rad var vi oppe før soloppgang. Hva er det som skjer med oss???

En båttur oppover elva viste seg å være veldig behagelig. Etter diverse ubehagelige bussturer var det veldig deilig å tilbringe dagen på dekk med en god bok, godt drikke og ok mat. Elin fylte 29 år denne dagen - Hipp, hipp, hippotamus - så da vi endelig kom frem til Mandalay og var ferdig innsjekket på hotellet vårt, bar det ut til byens fineste restaurant for en bedre middag.
Mandalay er en ganske stor by, og er, som hele resten av Myanmar, et veldig dårlig sted for avtempling. Overalt i denne byen ser man templer, så for å komme oss unna betalte vi noen få kroner for å bruke svømmebassenget til et hotell i byen. Ikke engang det gjorde nytta, for inne i bakgården til hotellet, 5 meter fra bassengkanten, sto det selvfølgelig et bittelite tempel... Myanmarturen vår er ved veis ende, og nå bærer det tilbake til Thailand der Hans Gunnar (Elins far) og Line (Elins lillesøster) møter oss for flere eventyr.

Dagens fun(?)fact 1:
Boksing er en populær sport i Myanmar, men reglene er ganske så annerledes og sporten er mer voldelig enn hva vi er vant med. Vinneren er den første som får motstanderen til å blø.

Dagens fun(?)fact 2:
Hårklipp er heller ikke som hjemme, og av en eller annen grunn, også kalt overtro, er det ingen som klipper håret på mandager, fredager eller på sin egen bursdag.

Noen bilder fra båtturen til Mandalay