Myanmar oppsummering

Som tidligere nevnt er Myanmar det landet vi har gledet oss mest til å besøke, og det har definitivt levd opp til forventningene! Gull og grønne skoger har aldri vært så beskrivende, her er det både frodig og ekstremt mange gulltempler (kun i Bagan templene ikke er gullfarget). Infrastruktur er bortimot ikke-eksisterende, men landet gjør opp for det ved hyggelige folk og flotte opplevelser. Dette er et land som definitivt MÅ besøkes, og helst i nærmeste fremtid. Vår tre år gamle lonely planet er totalt utdatert og nye hotell popper opp overalt, så det er stor fare for at dette landet vil bli tatt og ødelagt av masseturismen innen få år.

ALT stenger i 10-11-tida på kvelden, så etter den tid er det lommelykt som gjelder for å komme seg trygt hjem. Klokka ti siste kvelden i Myanmar skulle vi ta taxi fra Mandalay sentrum til hotellet vårt, men det viste seg å være bortimot umulig. "Alle taxisjåførene sover nå" fikk vi beskjed om, og måtte slukøret ringe hotellet vårt og be de hjelpe oss tilbake.
Vi har aldri sett så mye reklame for gratis nettilkopling på restauranter og hotell som her. 95% av alle hotell og restauranter reklamerer med "free wifi" eller "free internet", men absolutt alle har nettilkopling som er så treg at det er en fornærmelse mot www.internet.no.
Opplevelsene i Myanmar er i særklasse, det eneste som mangler for å bli en fullblods charterdestinasjon er skikkelig nett, uteliv og lengre åpningstider. Er redd det kommer altfor fort.

SIKKERHET
Til å være et land som fortsatt er under militærstyre, har vi aldri følt oss utrygge eller truet på noen måte. Vi har generelt sett veldig få væpna vakter/politi/soldater. Det farligste her i landet er antakelig løsbikkjene som er notorisk kjent for å bite turister, noe vi heldigvis har unngått! Derimot hadde vi en sen natt en vaktbikkje som jagde bort alle de andre gneldrebikkjene fordi jeg hadde gitt den to peanøtter - den billigste og mest nødvendige livvakta vi har hatt i dette landet! Landet ligger forøvrig på andreplass over verdens mest korrupte land, kun slått av Somalia.

Myndighetene frykter av en eller annen grunn at turister skal skade seg, og gjør dermed det de kan for å forhindre dette. Områder som er avsperret for turister er som oftest avsperret pga uroligheter og opptøyer, og bør dermed uansett ikke være førstevalget for turister. Innfødte som stjeler fra eller skader turister blir i værste fall torturert, noe som tilsier at dette skjer særdeles sjeldent, så totalt sett har vi et inntrykk av at man skal være ekstremt uheldig om noe som helst tilstøter en. Det eneste som kan være farlig er å snakke negativt om styresettet, så den praten har vi holdt på norsk. Det sies at de aller fleste turister blir overvåket på sin ferd gjennom landet, og sjansen er større dess lengre unna allfarvei man ferdes. Kanskje er det derfor vi hadde med en ekstra mann på gåturen i fjellene?

MATEN:
De færreste har hørt om store kulinariske opplevelser fra det burmesiske/myanmarske kjøkken, og det er det nok en grunn til. Ingen høydare dette her, men det skal godt gjøres å hevde seg i konkurranse med nabolandene, våre kulinariske favoritter India og Thailand. Myanmarerne er legendarisk flinke til å lage absolutt alle typer mat eksepsjonelt smakløst, og selv om det er gode muligheter for thai-, indisk- og vestlig inspirerte retter de fleste steder, er også disse iriterende smakløse sammenliknet med originalene. Her er et lite knippe utvalgte godbiter fra diverse menyer rundt omkring:

• Fried fisherman's head
• Fried ladyfinger
• Fried rain
• Chopped hog's ear salad
• Pork intestine salad
• Mini stone soup (skulle vært minestrone suppe?)
• Mutton brain curry

Det positive som må nevnes er kaffe. Stort sett overalt vi har vært i Asia er kaffe ensbetydende med pulverkaffe av billigste sort, og kun et fåtall steder får man tak i god kaffe. I Myanmar er det motsatt, nesten ikke pulverkaffe å se, kun god, gammeldags kokekaffe servert i kjele.

FOLKA:
Myanmarerne er imøtekommende og smilende, og det virker som de er genuint intressert i å snakke med turister om verden utenfor. Det er mange som smiler og vinker til oss, kommer for å slå av en prat, ber oss ta bilde av dem (med vårt kamera - vi forstår ikke hva de får ut av det???) eller ber om å ta bilde med oss med sitt eget kamera (som regel er det bare Elin som er interresant å ta bilde med).
Klesmoten er relativt upåvirket av vesten. Her går damene i skjørt og har på seg en merkelig gul sminke smørt utover kinnene, mens gutta går med skjorte og longyi - en kiltvariant som rekker til anklene.

PAGODA'ER OG STUPA'ER:
Uante mengder templer er spredd utover hele landet, små, store og kjempestore. De aller fleste er gullfarget og ser helt fabelaktige ut! Tempeltettheten i Bagan er legendarisk, men også i resten av landet er det maks ti minutters gange mellom templene - også utpå landsbygda! Enten har dette landet i sin tempelbyggingsperiode hatt altfor mye penger de ikke visste hvordan de skulle bruke opp, eller så har kongen en gang i tida bestemt at ingen skal gå mer enn fem minutter for å be ved et tempel. Ikke skjønner vi hva som har skjedd, men fascinerende er det.

Takk for denne gang Myanmar, håper det ikke blir lenge til neste gang.

Bagan - Tempel, tempel, tempel

Glem alt som er sagt om templer i tidligere blogger, Bagan er tingen! Denne byen var i sin tid hovedstad i kongeriket Pagan, og under storhetstiden for ca 1000 år siden ble det bygd anslagsvis 3000 klostre og 10-11000 templer! I tillegg til tidens tann har det faktum at Bagan ligger i et jordskjelvutsatt område gjort sitt til at dette antallet er redusert. Det siste store skjelvet i 1975 (8 på Richters skala!) jevnet mange templer med jorda, og nå er det "bare" ca 2200 igjen av alle disse - noe som er mer enn nok til å gi området høyest tempeltetthet i verden.
Landets militærstyre utførte på 90-tallet en større oppgradering og rekonstruksjon på store deler av området, men da dette visstnok ble gjort uten særlig kunnskap om arkeologi, bevaring, byggeskikk eller materialvalg, nektes området "medlemsskap" på Unescos verdensarvliste. Medlem eller ei og dårlig oppussing eller ei; Området er likevel et utrolig imponerende skue, og man kan jo bare drømme om hvordan det så ut for 1000 år siden...
Elins beskrivelse av dette stedet var egentlig veldig bra: Hvis bare ett eneste av disse templene hadde liggi i enhver storby i Europa, så hadde det vært byens store trekkplaster, det hadde kostet masse penger å komme inn og utforsking på egenhånd ville vært totalt utelukket.

Vi liker ikke helt å innrømme det, men tidligere dagers backpacking har til dels blitt byttet ut med flashpacking, og i Bagan unnte vi oss litt ekstra. Hvem kan vel motstå å plaske i bassenget mens man ser på x antall 1000 år gamle templer 100 meter bortenfor? :o)
Bagan er et sånt sted hvor soloppgangen skal være fantastisk, så for en gangs skyld tok vi oss selv i nakkeskinnet og sto opp tidlig nok til å vekke både fugler og haner før de fiser og galer. Resepsjonen leide oss et par sykler og ikke lenge etter satt vi på toppen av et gammelt kloster og kikket utover slettene mens vi ventet på soloppgangen og misbrukte kameraet. Da sola var vel oppe syklet vi 50 meter til, så på 2-3-4 templer i en klynge, syklet 50 meter til, så på 2-3-4 templer osv osv inntil vi hadde fått morgenens dose templer og sola steikte såpass at bassenget fristet mer enn noe annet.
Noe av det som gjør det allright å utforske disse templene er at det ikke er noen vakter, innganspenger eller sånt tull som hindrer besøkende i å utforske (bortsett fra at man må gå barbeint). Så lenge porten er åpen er det bare å gå inn og se på og klatre opp på de fleste templene (trappene opp er ofte godt bortgjemt og lagd for folk på max 110cm, noe som gjør det spennende å leite etter trappa og siden skvise seg oppover). Dersom porten ikke er åpen er det bare et spørsmål om å putte noen penger på han som har nøkkelen...

Dagen etter klarte vi for første gang på turen å overskride dagsbudsjettet, faktisk mer enn doble det; Vi hadde booket oss inn på ballongtur over Bagan ved soloppgang, og det var definitivt verdt hvert eneste øre!
Vi ble hentet på hotellet halv seks om morgenen i en buss fra 50-tallet uten vindusruter, så skikkelig gode og kalde var vi glade for å få en god kopp kaffe mens ballongen vår ble blåst opp og klargjort for flight. Deretter krabbet vi 16 pers oppi kurven og det var klart for en flytur i lav høyde over ett av verdens mest spektakulære områder for nettopp ballongflyging (og i våre øyne ett av verdens mest spektakulære områder uansett).
Morgendisen ligger lavt, og kun tretopper og utallige tempelspir stikker opp av disen mens sola stiger og vi flyter forbi. Totalt 15 ballonger er i lufta denne morgenen, og det er både surrealistisk og majestetisk å sveve mellom tusenvis av tusen år gamle templer mens det eneste som forstyrrer freden og roen er pilotens brennere og alle kameraene som går varme. 
Etter en times harmoni har vinden ført oss altfor nære den lokale flyplassen og piloten tar oss inn på en bortimot silkemyk landing på et jorde der vi blir servert lett frokost og champagne(!) mens ballongen pakkes sammen.
Det eneste som kunne gjort denne morgenen bedre er en fallskjerm, tanken på å krabbe over kanten av kurven fristet konstant underveis.

Etter klokka 9 om morgenen er det altfor varmt å sykle rundt, og syklene som tilbys her er av type eldgamle damesykler uten hverken gir, ergonomi eller annen komfort. Da myndighetene av ymse grunn gjør det de kan for at ikke turister skal bli skadet på noen som helst måte, har de bestemt at alt annet enn sykler er forbudt for turister fordi det er så farlig. Likevel farter alle lokale ned til 12 år rundt på mopeder. Akkurat som hjemme finner kloke hoder smutthull i loven. I Bagan er den store tingen e-sykkel, en elektrisk scooter med påmonterte pedaler så det fortsatt kan kalles en sykkel. Mine pedaler bare sveiv rundt, så de hadde ingen annen funksjon enn å tilfredsstille myndighetene. Bremsene mine fungerte heller ikke nevneverdig, forbremsen ikke i et hele tatt. Prøvde å klage, men fikk beskjed om at forbrems er farlig, og mistenker at grunnen til at denne er frakoplet på alle scootere er at flere turister har falt og skrubbet seg ved å låse forhjulet på grusveiene. Jeg ser på det som ganske mye farligere å ha 200m bremsestrekning fra 30km/t, men hva vet vel jeg?
På hver vår e-sykkel fikk vi sett store deler av tempelområdet fra bakken denne dagen, tempel, tempel, tempel og flere templer, alle med minst en Buddha inni, de fleste med flere. Etter tre dager i Bagan har vi fått tempelsyken og trenger avtempling så fort som mulig. Turen gikk dermed videre på båt oppover Irrawaddy-elven til Mandalay. Båten gikk halv seks om morgenen, så for fjerde dag på rad var vi oppe før soloppgang. Hva er det som skjer med oss???

En båttur oppover elva viste seg å være veldig behagelig. Etter diverse ubehagelige bussturer var det veldig deilig å tilbringe dagen på dekk med en god bok, godt drikke og ok mat. Elin fylte 29 år denne dagen - Hipp, hipp, hippotamus - så da vi endelig kom frem til Mandalay og var ferdig innsjekket på hotellet vårt, bar det ut til byens fineste restaurant for en bedre middag.
Mandalay er en ganske stor by, og er, som hele resten av Myanmar, et veldig dårlig sted for avtempling. Overalt i denne byen ser man templer, så for å komme oss unna betalte vi noen få kroner for å bruke svømmebassenget til et hotell i byen. Ikke engang det gjorde nytta, for inne i bakgården til hotellet, 5 meter fra bassengkanten, sto det selvfølgelig et bittelite tempel... Myanmarturen vår er ved veis ende, og nå bærer det tilbake til Thailand der Hans Gunnar (Elins far) og Line (Elins lillesøster) møter oss for flere eventyr.

Dagens fun(?)fact 1:
Boksing er en populær sport i Myanmar, men reglene er ganske så annerledes og sporten er mer voldelig enn hva vi er vant med. Vinneren er den første som får motstanderen til å blø.

Dagens fun(?)fact 2:
Hårklipp er heller ikke som hjemme, og av en eller annen grunn, også kalt overtro, er det ingen som klipper håret på mandager, fredager eller på sin egen bursdag.

Noen bilder fra båtturen til Mandalay 

Inle lake - Trekking

Etter lange, slappe dager i Nyaungshwe (og forsåvidt alle andre steder vi har vært så langt) var det endelig på tide å bruke kroppen litt. Vi booket en todagers tur oppi fjellene øst for Nyaungshwe, for deretter å ha en natt i byen før vi skulle ut på en tredagers tur vestover (og oppover) mot Kalaw. Typisk oss hadde vi meldt oss på noe vi ikke akkurat var forberedt på. To fjellgeiter (guidene) og to dovendyr(oss) henholdsvis hoppet og slepte seg opp fjellet den første dagen. Etter tre timers gange i bratt motbakke var det endelig tid for lunsj i en landsby. Ekstremt primitivt samfunn med bambushus, utedo og fellesbrønn der oksekjerrer var det mest high-tech vi så. Over et bål på "kjøkkenet" diska guidene våre opp med syv retters lunsj, og aldri har myanmarsk mat smakt så godt - kanskje fordi mat generelt smaker bedre etter en dag utendørs eller kanskje fordi guidene bare var bedre kokker enn de som jobber på restauranter? Etter en liten siesta bar det videre oppover fjellet i flott, frodig landskap, gjennom små, primitive landsbyer, bambusskoger og plantasjer med hvitløk, fersken, kaffebønner, sigarblader, bananer, grønn te, hvete, papaya og en masse annen frukt vi ikke har sett før. Selvfølgelig hadde hver eneste landsby og fjellknaus sitt eget lille gulltempel. Landskapet minner på mange måter om Norge, kanskje det er derfor alle skal gå fjellturer i dette området?

Etter 6-7 timers gange og 875 høydemeter ankom vi endelig "vår" landsby på toppen av fjellet. Denne landsbyen var så absolutt like primitiv som den forrige vi stoppa i, og i huset der vi skulle bo for natta var det eneste møbelet et 20cm høyt spisebord i tillegg til ildstedet på kjøkkenet. Etter vår standard er det ganske råflott med heltre teakgulv og vegger, men det er bare den lokale varianten av vår furuplank.
Vår kjennskap til grisehold er ikke veldig god, men så vidt vi vet går norske griser ganske ofte rundt og roter i søla. Da Elin spurte hvorfor grisene hadde bambusgulv, vegger og tak, og ikke bare gikk rundt på bakken, fikk hun til svar at bakken var så skitten, så der kunne jo ikke grisene bo. Kveldens middag bød på nok en syv retters, inkludert lokalt posh-svin ala landsby, men under tilberedelsene var vi ufattelig nære en ufin ulykke:
Guidene kokkelerte over bålet mens vi satt rundt og snakket og koste oss etter mange timers gange oppover fjellet. Plutselig veltet den ene kjelen med forretten, kokende linsesuppe, i retning Elin. Kun Elins overnaturlige kattereflekser fikk henne i et finurlig byks bort fra den kokende suppa. Det mest fascinerende var at guiden etterpå sa: "Holy shit, that was lucky for ME!"
Vi har hørt at man ikke skal anklage noen dersom noe blir stjålet da den ansvarlige blir straffet hardt! Mange busselskap nekter å ta med turister fordi flere sjåfører har blitt torturert som følge av tyveri på bussen... (og tyveri skjer bare fra turister som faktisk har noe å stjele) Hva som hadde skjedd med vår guide dersom det kokende vannet hadde rent over Elin er uvisst, men reaksjonen hans var veldig genuin. Hvor god tilgang Elin ville hatt på legehjelp er også uviss, men det var tydeligvis ikke hans største bekymring.
Kveldens syv retters middag endte uansett opp som en seks retters, og som seg hør og bør spiste guidene og husvertene restene våre da vi var ferdig. Senga vår besto av et par tepper og noen få kvadratmeter i et hjørne i stua, så selv om vi var trøtte og slitne ble det ikke allverden søvn den natta på et kaldt og hardt gulv.

Dagen etter våknet vi tidlig til ferdiglagd frokost, koste oss med den, sa takk for oss og begynte på hjemturen. Etter gårsdagens slit med å gå opp fjellet kunne vi nå høste fruktene med nesten bare nedoverbakke hele dagen. Med 30+ grader og sekk på ryggen blir det godt og varmt selv i nedoverbakke, så lykken var stor da vi like før lunsjtid kom til en innsjø hvor vi kunne svømme en runde. Guidene våre kunne ikke svømme, så de satt seg i skyggen sammen med alle de andre lokale, svømmeudyktige heltene. Etter badingen måtte vi opp en liten bakke (og blei like svette som før vi badet) før vi kom til nok en primitiv landsby for lunsj. Her sa kroppen fra om at dette gulvet var mer enn mykt nok for en lang siesta før de siste timene tilbake til Nyaungshwe.

Vel tilbake på hotellet hadde Elin opparbeidet seg en flott kolleksjon vannblemmer på begge beina, så vi vurderte det som ganske ufint at vi hadde booka ny tre dagers gåtur dagen etter. Denne ble kansellert og erstattet med en taxitur noen dager senere. I mellomtiden fikk vi blant annet feiret vår åtteårsdag - Hipp, Hipp, Hippotamus!
Taxituren skulle gå via Pindaya til Kalaw, og derfra hadde vi allerede booka buss til Bagan. Pindaya er en stor kalksteinsgrotte hvor man i årenes løp har samlet over 8900 Buddha-statuer. Heldigvis slapp vi å dra dit da nok en matforgiftning gjorde at jeg hadde mer enn nok med å sitte i en bil på humpete veier i to timer direkte til Kalaw - en av reiselivets mange gleder...
Etter en lang dag på hotellsenga var formen heldigvis upåklagelig dagen etter, så vi leide sykler og tok en kikk på det beste Kalaw har å by på - flere templer. Som en liten trøst for dagen før, fant vi en miniversjon av Pindaya, en grotte hvor de hadde samlet 1000-1500 Buddha-statuer. I denne byen fant vi enda en likhet med norsk natur: Furuskog. Dette er tydeligvis såpass uvanlig at 90% av hotellene i byen hadde ordet "Pine" i navnet. Vi er mindre imponert over furu, så vi ble boende på Winner hotel. Adios Inle Lake, nå er det bagan neste.

Dagens fun(?)fact:
Myanmar er antakelig ett av få land i verden hvor sunnhet måles i overvekt. Jo tykkere du er, jo sunnere er du. Innbyggerne her lever tydeligvis ganske usunt, for her er de aller fleste ganske skinny.