torsdag 30. januar 2014

Inle Lake - Nyaungshwe


Turen fra Yangon til Inle Lake ble booka med buss, skulle ta 13 timer (40 mil) og være framme klokka 7 morgenen etter. Vi måtte ta taxi nesten en time til bussholdeplassen som viste seg å være en hel liten by hvor alle busselskapene holdt til, og her i Myanmar er det mange av dem da toget er totalt upålitelig. Golden shuttle het vårt selskap, og akkurat som hos AirAsia er setene lagd for asiatere på 150cm. "Highway'en" viste seg å være humpete grusvei over fjellpass med svinger som minnet om trollstigen, mens sjåføren kjørte som om han var på en skikkelig motorvei og var ivrig med tuta. Kun 1 høyttaler fungerte i bussen, den var rett over hodene våre og ble brukt til å spille en eller annen lokal preken på repeat HØYT for alle ombord. Dette skulle bli en lang natt (men jeg fikk hvertfall skrivd dette).

Det viste seg at sjåføren kjørte såpass fort at vi faktisk var framme 2,5 timer før rutetid, og som vanlig hadde ikke vi booka hotell på forhånd. I en totalt mørkelagt by der alle hoteller låser porten klokka 10 på kvelden, var det vanskelig å leite etter overnattingssted. På 3. forsøk fikk vi hvertfall rom for resten av natta, men etter bare noen timers søvn var det bare å stå opp og leite etter nytt overnattingssted. Vi fikk heldigvis rom på det eneste hotellet i byen med svømmebasseng (som var bikkjekaldt, men fortsatt digg i varmen). Nyaungshwe viste seg å være en deilig liten by med veldig avslappet atmosfære, faktisk så avslappet at vi etter to dager fortsatt ikke hadde kommet oss til innsjøen som er denne byens trekkplaster.

Dag tre derimot brukte vi på sjøen. Båtene som brukes her er en variant av Thailands longtail båter: lange, smale båter med en livsfarlig utgave av en påhengsmotor som stikker flere meter ut bak båten. De lokale som ikke har råd til motorbåt har sin egen, litt mindre, vri med helt flat bunn som siden tidenes morgen har blitt brukt til å fiske fra. Vanlig roing blir for simpelt for disse gutta, og siden de trenger å ha en hånd ledig til å håndtere garn, har de begynt å ro med beina! Det ser sprøtt og uvanlig ut, men er sikkert godt å kunne veksle mellom å bruke armer og bein.
I motsatt ende av innsjøen har det gjennom årene utviklet seg flytende sivøyer der folk har bosatt seg, og dette har etterhvert blitt til flere fascinerende småbyer med hus på stylter og vanngater på kryss og tvers. Ikke minst har de selvfølgelig fått lagd seg noen flytende templer, blant annet jumping cat temple der munkene har trent opp katter til å hoppe gjennom små ringer. Gullsmed, keramikkverksted, veveri, matbutikk, restauranter, barer og alt man trenger er på plass. Jeg droppet bading i Varanasi, men Inle Lake måtte jeg hoppe uti etter en lang dag på båt i varmen.
Fabelaktig sted dette her, vi liker Myanmar mer og mer for hver dag som går!
Nå skal vi ut og gå i fjellene i fem dager før det bærer mot Bagan.

Dagens fun(?)fact:
Myanmar opererer med 8-dagers uke der torsdag til tirsdag er som vanlig, mens vår onsdag er delt inn i 2 dager, før og etter 12.00. Har ikke helt skjønt poenget med dette, men vet at Buddha ble født før kl 12 en onsdag og det har visstnok noe med det å gjøre. Heldigvis slipper vi å betale dobbelt på hotellene hver onsdag :o)

tirsdag 28. januar 2014

Yangon - Giga gulltempler


Med nytt visum i passet bar det til flyplassen for en kort flight til Yangon i Myanmar, antakelig det landet vi har gledet oss mest til å besøke.

Jeg fikk lonely planet'en for Burma/Myanmar til bursdagen (takk Anna & Robin) og har lest mye om landet både der og på nett før vi reiste hit. Etter lengre tids militærstyre (faktisk historiens lengste), har landet gradvis åpnet for turisme i løpet av de siste 3-5 årene og beskrives som Thailand for 50 år siden, før masseturismens inntog. All research tilsa at dette landet kunne tilby null mobildekning for utenlandske telefoner, null internett, null minibanker og ekstremt ustabilt strømnett, men massevis av fantastiske templer, innsjøer og ikke minst imøtekommende mennesker. Reisende til landet må ha med seg alle penger de skal bruke i løpet av ferien i form av dollarsedler uten en skramme datert etter 2006 og veksle disse inn til Kyat til en dårlig kurs på flyplassen. Vi stilte beredt med 2000$ cash.

Vi booket flight med AirAsia, et asiatisk billigselskap som tydeligvis er lagd for små asiatere, for så trange seter finner man ikke engang hos RyanAir! Vel framme var det første vi fikk øye på en rad med minibanker, så vi skjønte fort at vi ikke ville trenge å veksle de 2000$ vi bar på. Etter en times taxitur ankom vi hotellet og innså at det tydeligvis har skjedd en god del siden lonely planet og nettsidene gjorde sin research, for her er det mobildekning, (ekstremt treigt) internett og relativt mange minibanker som tar både visa og mastercard. Hotellene reklamerer til og med med "24 hours power supply", så utviklingen går rasende fort her...

Hotellet vårt ligger et stykke utenfor byen, men etter en taxitur ankom vi byens desidert største kulturminne, Shwedagon pagoda. Vi hadde sett bilder på nett og hadde ok, men ikke altfor store forventninger. Forventningene ble skammelig knust, for dette er et helt sinnsykt byggverk! Et kjempetempel i gull, 99m høyt (verdens høyste gullmonument) og omkranset av utallige andre templer, ligger på et høydedrag over byen. Toppen av dette gulltempelet er dekt av 2317 røde rubiner og 5448 diamanter. Dette krones med 1 diamant på intet mindre enn 76 karat!

Videre gikk turen til byen der vi fikk oss en god, men overpriset lunsj før vi begynte å vandre gatelangs på jakt etter neste gulltempel, Sule pagoda. Etter en times gåtur i intens varme fant vi omsider fram til Sule pagoda, men måtte først ta oss en lang pause i skyggen av uavhengighetsmonumentet i parken ved siden av. Sule pagoda er en mindre variant av et gulltempel i samme stil som Shwedagon, men ligger midt i byen og utgjør byens største rundkjøring! Sinsenkrysset blir litt kjipt i forhold.
Dagen etter satte vi oss inn i en taxi for litt formiddagssightseeing. Taxien tok oss til Chauk That der vi så verdens største(?) liggende Buddha, 17 meter høy og 65 meter lang. Buddhaen var pakket inn i et tempel som så fint ut utenfra, men som lignet på et lagerbygg innvendig. Merkelig at de ikke har bygd finere innramming enn dette for et så spesielt monument. Det hadde vært enda mer spektakulært med en annen innramming, og enda bedre om Budhaen hadde ligget under åpen himmel. I en by med så mange flotte templer må vi vel godta at ett av dem ikke var helt perfekt selv om innholdet var spennende.
Yangon er kort oppsummert en grønn oase av en storby med masse å se og oppleve, og en tur innom Myanmar bør definitivt inneholde et par dager i denne byen. Folkene er supertrivelige og de fleste snakker ganske bra engelsk - mye bedre enn inderne hvertfall.

Dagens fun(?)fact: Trafikken er relativt sivilisert sammenliknet med India, men Myanmar har en sin egen merkelige vri: Selv om dette er en gammel britisk koloni, kjøres det på høyre side av veien. Bilene derimot har rattet på høyre side - tilpasset venstrekjøring. Yangon har i tillegg en behagelig trafikkregel som ikke resten av landet har: En høytstående offiser i militærjuntaen ble en gang påkjørt av en moped, og valgte dermed å forby all mopedkjøring i byen.


lørdag 25. januar 2014

Bangkok - Khao San og tannlege

Etter hektiske uker i India er det nydelig å komme til Bangkok. Har vært her tidligere, og synes da at byen virket stor, skitten og kaotisk med vannvittig trafikk. Etter et besøk i India opplevs Bangkok nå som en stor, ren og harmonisk by. Merkelig hva en liten dose India gjør med hvordan ting oppleves.

Khao San road er et backpacker's mekka i Bangkok, et sted der "alle" Bangkoks turister samles. Her fåes mat i alle varianter, både den usedvanlig deilige Thai-maten, samt diverse frityrstekte kakkerlakker, skorpioner, biller og larver for den freidige (eller fulle). Massasje fåes overalt, og en times pleie koster ca 50kr (vet ikke hva tillegget for happy ending er). Og den største grunnen til at "alle" kommer hit er non-stop party. Vi har ikke sett noe som kan minne om fest (eller andre vestlige turister) siden vi var i Goa for flere uker siden, så det var godt å se og prate med andre turister igjen. Digg var det også å endelig få litt sol på kroppen igjen - her er det 30 grader og sol i motsetning til de siste to ukene i India hvor det var 15 grader og overskya/regn. Vi har et fint hotell med svømmebasseng på taket der det er deilig å trekke seg tilbake noen timer når det er som varmest. Har valgt å ta det helt rolig her i Bangkok, og har egentlig ikke gjort allverden annet enn å spise, drikke og gå til tannlegen! X antall hull og 2 trekte visdomstenner senere er svømmebassenget enda diggere å ha tilgjengelig.

Forhåpentligvis får vi visum til Myanmar i kveld, flybilletter og hotell i Yangon er hvertfall booket for i morgen. I Myanmar venter nye opplevelser.

Dagens fun(?)fact:
Bangkok er ikke denne byens egentlige navn, men et navn som stort sett brukes av turister. Byens egentlige navn er intet mindre enn verdens lengste stedsnavn: Krung Thep Mahanakhon Amon Rattanakosin Mahinthara Yuthaya Mahadilok Phop Noppharat Ratchathani Burirom Udomratchaniwet Mahasathan Amon Piman Awatan Sathit Sakkathattiya Witsanukam Prasit, populært kalt Krung Thep av de lokale.


søndag 19. januar 2014

India oppsummering

Kort fortalt: India er et helt sinnsykt land!
Forskjellene er enorme og alle unnskylder seg med at de som er fattige nå har levd dårlig i forrige liv, dermed er det heller ingen som har noe medfølelse med alle de stakkars sjelene. Tanken om reinkarnasjon kan brukes til å unnskylde så mangt.
India har masse, masse å se og oppleve, både på godt og vondt, men bør nytes i små doser. Nord-India i januar var generelt en dårlig plan fra vår side - vi har fryst og ikke sett snurten av sola de siste 2 ukene.

På mange måter er en reise til India som å reise mange tiår tilbake i tid. Så lenge man er nogenlunde forberedt på hva man møter, så er man fortsatt ikke forberedt på hvor ille det egentlig er :o) Uansett venner man seg fort til galskapen og skitten, og opplevelsene står i kø. Selv bartemoten er noen tiår gammel, her er det movember hele året.
Dersom vi reiser tilbake til India en gang i fremtiden, skal definitivt Kerala besøkes. Husbåttur på elvene ser fantastisk ut!

MATEN:
Maten i India er himmelsk! Veldig lik den maten vi får på indiske restauranter i Norge - bare noen hakk bedre - men restaurantinteriøret er ganske forskjellig fra hjemme... Det eneste som skuffer i matveien er sterkhetsgraden. Vi har prøvd og prøvd, men har enda ikke klart å komme i nærheten av noe som er for sterkt til å spise.

RENHOLD:
Totalt fraværende, tror ikke ordet renhold finnes i det hindiske vokabularet. Vi har ikke sett en eneste restaurant som ikke ville gitt mattilsynets inspektører spontan bakteriefusjon i ryggmargen.
Søppel flyter overalt, kloakkrensing er ikke-eksisterende og gatene er fulle av kumøkk og annen humbug...

SIKKERHET:
Til å være et land med 1,3 milliarder innbyggere så er det imponerende lite sikkerhetsproblemer i India og sameksistensen på små, skitne flater er etter forholdene eksepsjonell. Hinduismen og karma får ta sin del av kaka, det som måtte bygge seg opp av aggresjon får inderne utløp for i trafikken.
Til og med løshundene i dette landet er fredelige - India er eneste land der de ikke skremmer livskiten av oss.
Bortsett fra episoden på stranda i Goa har vi ikke vært utsatt for noe som helst, og har heller ikke følt oss veldig utrygge selv om det ikke anbefales å reise alene som jente.

Trafikken er i seg selv kanskje det største usikkerhetsmomentet India har å by på, men på en eller annen merkelig måte (tuting?) får de trafikken til å flyte på sitt vis. Selv i de minste smug og på mindre gater er det direkte helsefarlig å bevege seg, med overhengende stor fare både for å bli påkjørt og for tinitus.

Flyplassene er noe for seg selv. Enorme mengder væpna vakter og sjekkpunkter gjør det til en omfattende prosedyre å komme seg fra parkeringsplassen til flyet. Usikker på om det er sysselsetting i verna bedrift eller om det virkelig er behov for så mye vakter. På flyplassen i Goa var det til og med skyttergrav der det sto en vakt med MG, hjelm og full oppakning, klar for krigen.

FOLKA
Indere er  generelt hyggelige og hjelpsomme, selv om mange selgere, taxisjåfører og tiggere er litt i overkant ivrige og har store problemer med å ta et nei for et nei. Merkelig nok er engelskkunnskapene generelt dårlige, også blant de som har utdannelse!

Familieforholdene er også ganske uvanlige. Jentebarn er ikke veldig populære av flere grunner, men den som nevnes oftest er at medgiften tar knekken på mange familier samtidig som jenter ikke kan/skal jobbe og tjene penger til familien. Har pratet med flere som bare får jente etter jente etter jente, men holder det gående helt til de omsider får en gutt. Da tar man ikke sjansen på å få flere jenter, så det betyr også at det er slutt på moroa.

Familene holder sammen og bor gjerne 3-4 generasjoner i samme hus, men det gjelder selvfølgelig bare de som har god nok karma til at de har et hus.
Har snakket med flere som sier at bryllupet deres kostet 100.000 kroner! I et land hvor sjåfører, servitører og liknende tjener 500-1000kr per måned er det ganske drøyt. Et indisk bryllup har gjerne 6-800 gjester og varer i flere dager, ikke rart det koster. Likevel har vi inntrykk av at de fleste synes det er helt ok å bruke så mye penger på ett bryllup, og så lenge hele storfamilien er med på spleiselaget er det verdt å leve fattigslig (i våre øyne) for noen få flotte dager.

Varanasi - Bading, brenning og bryllupsshopping

Transport i India er ikke bare enkelt, men av alle alternativ er en togtur det som anbefales av de fleste. Elin har prøvd dette magiske framkomstmiddelet tidligere, mens jeg lever i uvitenhet. Vi fikk hjelp av en kar til å booke togbilletter, og for å gjøre det så autentisk som mulig kjørte vi på med non-AC sleeper class, hakket over monkey class. Vi dro fra hotellet kl 05.30 og kjørte tilbake over humpetittenveien til Umaria der vi fant ut at toget var 2,5 timer forsinka. Etter 2,5 timer kom det ikke noe tog, så etter en lengre spørrerunde fant Elin ut at toget nå var 6 timer forsinka - Welcome to India. Alt under 10 timer forsinkelse på toget er å regne som i rute!
Omsider kom toget og vi fant plassene våre, en sliten køye til hver av oss. Jeg tror faktisk ikke det er noen som jobber med å vaske togene, for makan til inngrodd møkk skal man leite lenge etter (trenger kanskje ikke leite så lenge her i India?). Uante mengder antibac gikk med på den turen! Siden ingen har jobben med å vaske togene, har de som tar toget finni ut at det beste er å hive all søppel ut av vinduet. Dermed ser det stort sett ut som en søppelfylling langsmed alle jernbanespor, noe det forsåvidt også gjør overalt ellers der indere ferdes i dette landet!
Vårt "Express"tog stoppa ved alle stasjoner underveis på den 50 mil lange turen, ikke rart det tar tid. På hver eneste stasjon kommer det på masse folk som går/løper gjennom alle vognene og skal selge chai (te) og/eller diverse frukt og grønt, og hver eneste av disse gutta ROPER ut hva de selger - sleeper class har lite med mulighetene for søvn å gjøre.

Turen til Bandhavgarh og videre til Varanasi har hvertfall fått oss til å innse at vi nordmenn ikke burde klage altfor mye over hverken veistandard, utbygging av hurtigtoglinjer eller NSB!

7 timer etter skjema ankom vi Varanasi, klokka var 3 om natta, byen var mørk og de hotellene vi hadde sett oss ut i lonely planet ligger i et område som ikke er tilgjengelig med tuk-tuk... Vi endte dermed opp med at tuk-tuk-sjåføren fant et hotell til oss, og for en gangs skyld hadde vi flaks og fikk et supert hotell til en grei pris - digg å kunne legge seg i en ren og myk seng uten lakenposen.

Fargerike India kan nok best sees i Varanasi - en schmuttzig perle av en by ved den hellige Ganges. Her er det farger, lukter, kyr, geiter, bikkjer og mennesker i en herlig miks - og alle som går på både to og fire bein gjør sitt fornødne i gatene uten at noen gjør noe som helst for å rydde opp. En gåtur i Varanasis gater og smug er dermed et eneste stort loppesirkus der man må hoppe fra den ene rene flekken til den neste, alternativt bare skli rundt på skøytebanen av kumøkk som til enhver tid truer.

Morgenen etter ankomst tok vi en gåtur langs Ganges der det meste skjer: Kloakken renner rett ut, folk bader og vasker seg, vasker klær og brenner lik! Denne herlige kombinasjonen gjør Ganges til en av verdens mest forurensede elver, og nedstrøms byen holder elva 3000 ganger anbefalt mengde bajsbakterier. På vår lille formiddagstur ble vi stående å se på et bål det stakk to dameføtter ut av! Synes det er rart at de ikke lager bålet litt lenger enn den personen som skal brennes, men jeg er forsåvidt glad vi bare så enden med beina, ikke motsatt ende... Mens vi sto der og glodde, møtte vi han som er ansvarlig for den hellige flammen som blir brukt til å tenne alle likbålene. Flammen har visstnok brent i 4500 år og brukes til å tenne så mye som 60-70 likbål hver eneste dag året rundt! Han kunne fortelle at hinduer fra hele India sendes til Ganges for kremering. Ganske ofte klarer de ikke å brenne opp hele hoftepartiet og brystkassa, så disse delene hives på elva der fiskene gjør resten av jobben - Ikke noe fiskemiddag på oss i denne byen! Når dagens brenning er over leites det gjennom asken etter gull og sølv som smeltes om og selges som nye smykker til turister! Etterpå spres asken utover elva. De eneste som ikke trenger renselse i form av kremering er døde barn, gravide, spedalske og diverse andre sykdommer da disse allerede er renset (?) og klare for nirvana. Disse tas med ut på elva, får en stein bundet rundt anklene og dumpes til bunnen der fiskene gjør jobben med å få dem til nirvana. Her er det mye som skjer!

Det andre Varanasi er kjent for er skreddere, håndarbeid og flotte silke- og pasjminastoff. Bryllupsplanleggerne Elin og Thomas tok ansvar og har nå fått sydd duker og diverse dekorasjoner til bryllupet + en masse annet rart. 25 kg sendes snart hjem med DHL. 


Dagens fun(?)fact:
India har et av verdens største jernabanenettverk med over 6900 stasjoner, og Indias svar på NSB er en av verdens største arbeidsgiver med sine 1,5 millioner ansatte. De kunne gjerne ansatt noen til å vaske for seg også!

søndag 12. januar 2014

Bandhavgarh - Tiger safari

Bestilte en taxi fra Khajuraho for å reise videre til Bandhavgarh, Indias nasjonalpark med flest tigere. Google maps tilsier at det skal ta rett over 3 timer, mens de lokale taxisjåførene sa litt over 6 timer - det sier mye om veistandarden! Etter ca 3 timers kjøring utpå bondelandet fikk vi motorstopp i utkanten av et lite tettsted der de fleste sannsynligvis aldri har sett hvite folk før. I løpet av få minutter gikk det gjetord om hvittingene i bygda, og det samla seg en ganske stor flokk voksne og barn som ville se på, ta på, ta bilde av og prate med oss. Det sto heller dårlig til med engelskkunnskapene, men et par av unggutta klarte å gjøre seg vesentlig bedre forstått enn engelsklæreren som vi bare så vidt fikk til å stotre fram noen få ord. Taxisjåføren ble borte på jakt etter en mekaniker, så der sto vi midt i flokken av nysjerrige og ble tatt bilder av, snakka med og tatt på. Jeg fikk til og med prøvd meg på løkke-cricket mens vi venta. Etter et par timer kom sjåføren tilbake uten mekaniker, men med en annen bil og ny sjåfør til oss. Turen fortsatte mot Bandhavgarh.

Etter langt om lenge og lenger enn langt skjønte vi at vi begynte å nærme oss. Veistandarden gikk fra middels dårlig (normal Indiastandard) til ekstremt dårlig (dårlig vedlikeholdt norsk kjerrevei), og humpetitten varte i 25km (!) før vi endelig ankom Bandharvgarh og hotelljakten kunne begynne. Vi har brukt hotellanbefalingene fra Lonely Planet tidligere på turen med varierende hell, og heller ikke denne gangen var de anbefalingene til å stole på. Safari Inn lukta mugg og var skittent (og vi fikk senere høre at en dame ble voldtatt av hotelldirektøren for 2 år siden), mens Kum Kum var ekstremt skittent, det ene rommet værre enn det neste. Vi ble lurt inn på Maharaja Royal Retreat som en gang i tiden faktisk ble brukt av Maharaja'en, men som siden den gang antakelig har forfalt. Reint-ish var det og varmtvann hadde de, men de glemte å nevnte at varmtvannet var koplet til begge kranene, og at det dermed var umulig å dusje. Vanligvis sliter vi med kun kaldtvann i dusjen - hadde ikke venta denne varianten. Servicen var uvanlig, men antakalig slik mr Maharaja en gang i tiden ville ha det. Vi derimot er ikke så glade for å ha 4 stykker som stirrer på oss når vi spiser eller kommer inn på rommet med te på morgenen og blir stående der og stirre mens vi ligger i senga. Engelsken sto det dårlig til med, og standardsvaret når de ikke skjønte hva vi mente var et litt bryskt "NO!" - veldig uvanlig i et land hvor de fleste svarer "Yes sir, I fix" selv om de ikke skjønner bæret.

Uansett, billetter til nasjonalparken kunne de fikse for oss etter mye mas, så ettermiddagssafari ble booket til dagen etter. Tiger-country here we come! Den store planen var å dra på tigersafari på elefantryggen, men det har nylig blitt forbudt i delstaten Madhya Pradesh, så da ble det jeep-safari i steden. Ca en mil tilbake på humpetittenveien var innkjøringen til parken, og derfra ble hvertfall veien mye bedre. Dyrene derimot glimret med sitt fravær, utrolig nok så vi nesten flere dyr på vei til parken enn inni! Fikk sett noen antiloper, hjort, villsvin, påfugl, ørn og ugle, men tiger og leopard var det dårlig med. Dagen etter booka vi samme runde igjen, men i en annen del av parken da det visstnok var flere tigere i det området. Samme greia der gitt, ingen tiger å se der heller :o(

Bandhavgarh virket i det store og hele som et lite samfunn kun bygd opp rundt rike turister, uten å være så rent, imøtekomende eller turistvennlig som forventet.

Dagens sadfact: På starten av 1900-tallet anslås det at det var opptil 40.000 ville tigere i India. I dag er tallet rundt 1.700!